friitidsproblemer

Heihei. Jeg fikk plutselig et intenst behov for å vise min eksistens. Det har seg nemlig slik at noen av dere tror jeg enten er død, i koma eller det som verre er. Det er jeg ei. Jeg har bare tatt en liten pause fra blogg, facebook, msn, you name it. Og jeg skal innrømme at det føltes rimelig herlig. Men som det oppmerksomhetstrollet jeg er, kunne jeg selvsagt ikke leve i stillhet for evig. Og det er dere vel glade for! Eller? Anyways. Nå er dere nok spente på ha jeg har bedrevet tida med i denne såkalte pausen. Den nyinnkjøpte, nymalte og generelt overhala leiligheta til Espen har unektelig fått mye oppmerksomhet. - Her begynner hun igjen med den leiligheta, tenker dere. Joda, riktig. Jeg har så vidt begynt.

Som noen av dere vet, er jeg en slik person som helst vil være ferdig med ting før de i det hele tatt har begynt. Slik er det også i dette tilfellet. Jeg har nærmest tvunget stakkars Espen til å kjøpe inn møbler, interiør og generelt unødvendig dill før det grunnleggende var blitt fikset. Dvs, det elektriske anlegget, manglende listet, hull i veggene her og der osv. Ting skjer litt i feil rekkefølge med meg i førersetet kan man si. Det skal se fint ut, og det skal se fint ut NÅ. Hvem bryr seg om det elektriske er fra tidlig 1970 og brannfarlig til de grader? Eller at man faktisk kan se gjennom en liten glipe i baderomsveggen fra gangen? Ikke jeg i hvert fall. Neida. Men.. Joda. Det gikk faktisk så langt at Espen smekka 1000 spenn i handa mi og sendte meg ut på dill-dall-shopping. Jeg mistenker sterkt at det var en slags avledningsmanøver for å bli kvitt maset mitt for en stund. Og jo- det virket. Jeg var midt i shoppingtåka da jeg stoppet opp og tenkte over at man kanskje ikke har direkte behov for 20 lysestaker, et dusin puter og et titalls duker. Nuvel. Fint er det uansett. Dessuten gir det rom for variasjon. Ohyes. (Noen ganger ser jeg på LITT for mange interiør-programmer på tven. Man blir litt tullerusk i hodet av det.) Vel hjemme vandret jeg fortsatt på en lykkesky da jeg pakket ut tingene, beundret dem i forskjellige lys og tenkte nøye ut hor jeg skulle plassere dem. Ok, kanskje jeg utleverer meg selv og mine sære innfall LITT for grundig her, men pyttsann. Og bedre skulle det bli. Noen av *kremt* MINE  nyinnkjøpte skatter var nemlig innpakket i.. BOBLEPLAST!





Og det kan jo underholde en enkel sjel som meg selv i rimelig lang tid. Dessuten fikk jeg et lite latteranfall da jeg oppdaget dette advarselsklistermerket:



Ja. Kremt. Sånn går no dagan. Dessverre var det slik at et par av lysestakene viste seg å være KNUST. Da begynte jeg å fundere ut diverse drapstrusler og andre ufine brev jeg kunne sende til fordømte Nille for å ha ødelagt dagen min. Jeg ble til og med så sint at jeg GLEMTE å ordne i stand et slags bildebevis. (Krisen løste seg heldigvis. Jeg troppet opp på ondskapens Nille og fikk maset meg til NYE lysestaker dagen etter.)

Mens jeg puslet med pynteting og andre nødvendigheter, tok Espen av seg mindre viktige ting som veggseksjoner og annet tull. Det vil si: han satt den sammen fra grunnen av, uten tegninger, bilder eller instruksjoner overhodet. Flinke mannen. Da følte jeg meg faktisk litt dum og blond i forhold. Men det er jo mange andre ting jeg kan bedre enn han. (Jada, Silje. Keep telling yourself that.) Det endte ihvertfall opp med at han satte sammen hele driten selv, mens jeg stod der og så noe forvirret ut. (Men jeg latet selvsagt som om jeg var svært opptatt av å rette på pynten.) Ikke var det noe hjelp i meg når det gjaldt å løfte ting heller. Jeg er rett og slett en stor, udugelig klump når det kommer til meget praktiske og mandige oppgaver. Anyways, slik ble seksjonen seende ut:




Skulle virkelig ønske jeg kunne ta noe av æren. Men hey- moralsk støtte er jo en viktig oppgave det også. Sier vi.

Mine dekorerings-egenskaper og Espens generelt praktiske ferdigheter førte i hvert fall til at leiligheten ble seende slik ut:













Nå må dere huske på at vi fortsatt er i utviklingstadiet het, men hey- det er jo en rimelig grei begynnelse. Syns jeg da. I hvert fall.

Såh. Da vet dere det, jeg er faktisk rimelig oppegående. Lover å holde dere mer oppdatert fremover. (Eller. Jeg skal ihvert fall prøve. Hvis jeg orker. Og dere oppfører dere.)
Nå skal jeg ut og ete noe. Vet ikke helt hva, men tviler på at det blir bolle for en gangs skyld.
Snakkast!

Jeg har forsømt både bloggen, min egen kreativitet og de 2-3 leserne mine i lang tid nå, jeg vet. Jeg har manglet inspirasjon, rett og slett. I sjeldne øyeblikk slo inspirasjonen ned i meg, men da hadde jeg selvfølgelig ingen pc i nærheten. Jeg vurderte seriøst å skrible ned et innlegg for hånd. Men det ville jo tatt alt for lang tid, og jeg ville blitt møkklei allerede halvveis. Dessuten har jeg hatt mange ting og ta meg til, og bloggen blir (som dere allerede vet) for det meste prioritert når jeg har sykelige fritidsproblemer. Uansett. Enough with the excuses.Såh. Mye har skjedd. Blant annet dette:

























Jeg var hjemme for å feire en ekte, nordmørsk, hvit jul. (Her holder man ikke tilbake på adjektivene.)
Vi fikk et tonn med pakker (mest til meg, selvfølgelig.) Jeg og bror tilbrakte hele dagen og halve kvelden med å sikle over gavehaugen og generelt oppføre oss som utålmodige drittunger. Vi spiste. Og spiste. Og spiste enda litt mer. Vi spiste kalendersjokolader, julestrømpegodt, karamellpudding, julekaker, is, krem, grøt, pinnekjøtt og det som verre er.  Jeg ble tvunget til å smake på aquavit. Det er ikke å anbefale. Vi så "tre nøtter til askepott", disney og lo av "reisen til julestjernen". Vi har dårlig humor. Loke fikk leker som lagde groteske lyder, og drepte dermed halve stua i samme slengen. Min materialistiske side var i lykkerus over mine nye dingser og duppeditter. Jeg ble en smule forspist, og lovet meg selv og ikke ete på ei uke. Det holdt til sånn ca 1. juledag, da hele bølingen dro på julemiddag hos bestemor. Med andre ord: En meget normal jul, etter våre standarder i alle fall.


Jeg feiret min første nyttårsaften sammen med my man.












(Foto: Ann Kristin. Også kalt svigermor.)

Jeg havnet kraftig i tidsklemma, eller "oppmerksomhets"klemma om man kan kalle det det. Jeg skulle vært flere steder, med flere personer, helst samtidig. Det var så mange jeg ville feire inngangen til det nye året med, følte meg ekstremt splittet. Jeg ville være på øya hos de beste jentene mine. Jeg ville stå på innlandsbrua og se utover havet. Jeg ville gå i kaibakken rundt midnatt og late som jeg kjente alle jeg møtte på. Jeg ville på gangsternach med Fanny. Jeg ville, jeg ville, jeg ville. Men det gikk ikke. Det endte opp med at vi spiste middag hos mamma og pappa på bondelandet, for så og dra til svigers og se på rakettene, prate tull og drikke vin. Dvs. JEG drakk vin. Espen var sjåfør stakkars. Helt til ca klokken 3 på natta, da vi bestemte oss for å kun dra "innom" noen venner på fest. To hell with "innom". Enden på visa var at jeg slang Espen over ryggen og bar han hjem kl 10 på formiddagen 1. nyttårsdag. Jeg prøvde å legge han også, men han ville mye heller sove på badet. Jeg har en følelse av at 2010 blir et bra år.

5. januar var jeg og Espen klissete og romantiske, og feiret et år sammen. Vi forspiste meg nok en gang, og vi tilbrakte kvelden i ny-leiligheten. En fantastisk dag.



Denne leiligheten har forøvrig fått masse av min oppmerksomhet den siste tida. En gang over midnatt på nyttårsaften (da jeg hadde kommet et godt stykke nedi den medbrakte vindunken min), lovte jeg meg bort til å male stuevegger. De opprinnelige veggene var gule. Eller grønne. Uansett hvordan man ser på denne merkelige fargen, var den i hvert fall mindre pen. Dermed dro jeg og svigermor ut på shopping på maxbo, og endte opp med en maling som mange vil klassifisere som "hvit/beige". Sannheten er at fargen heter noe så nydelig som "Eva", og den er slett ikke hvit. Men det skal jeg ikke gå nærmere innpå nå. Dermed satte vi i gang malinga. Jeg har aldri malt vegger før. Det var en.. forfriskende opplevelse kan man si. Jeg trengte litt veiledning, og svigermor var mer enn villig til å gi meg det. Jeg fikk en egen vegg, nå kalt "Silje-veggen." Jeg slet med den vel  og lenge, faktisk så lenge at svigermor rakk og gjøre seg ferdig med ca hele resten av stua på samme tid. Burde jeg skamme meg? Neida. "Å være nøyaktig" kaller man det. Sier vi. Denne veggen ble forresten noe ufrivillig døpt i rødvin. Kledelig vil jeg si. Jeg har på følelsen av at rødvin har vært en gjennomgangstema hele jul og nyttår egentlig. En RØD tråd. Ha-ha. Neida. Men.. Joda. Ettersom sola forsvant rimelig fort og vi måtte male i arbeidslys, var vi rimelig spente når vi sjekket kvaliteten på utførelsen av denne malerjobben noen dager etterpå. I dagslys denne gangen. Utrolig nok så det flotters ut. Til og med "Silje-veggen" lyste i all sin prakt. Det hadde jeg aldri trodd.



Handyman'en min spakler. Eller noe.


Før vi kunne begynne malinga, måtte vi teipe.


Noe Helene tydeligvis er over gjennomsnittlig glad i.


Og da mener jeg at det skal teipes OVERALT, koste hva det koste vil. Noen ganger må man bare "take it for the team", og legge seg ned på gulvet.


Malinga må også røres.


Og når man ikke har en rørepinne, tar man det man har for hånden. I dette tilfellet: En linjal.


Deretter er det bare å male i vei. Her ser dere malemesteren selv i aksjon.


Legg merke til den nyydelige gul/grønne fargen som prydet stueveggene før.


Nå står Espen alene med resten av grovarbeidet. Hele det elektriske anlegget skal røskes opp med rota. Glad jeg ikke er der. Jeg liker ikke at ting blir verre før de blir bedre. Jeg kommer tilbake sånn akkurat tidsnok til å dekorere med alt dill-dallet mitt. Leiligheta skal få en homo-makeover. Jeg liker det. Nå er jeg tilbake i Oslo. Jeg har allerede spist en lakrisbolle for mye. Jeg er syk, men det er jo ikke noe nytt. Håper på bedring snart. Men som nevnt tidligere; jeg har faktisk trua på at 2010 blir et fint år. Det må det bli.  




 

Nå er det jul dere! Har endelig kommet meg ut av storbyen og hjem til stillheten på Nordmøre. Det har skjedd masse. Så godt som alle kalendergavene har blitt revet opp, (bilder av det kommer senere i dag, for de som er ekstremt interessert.) jeg ar svidd av halve stipendet på ting jeg ikke skal beholde selv (smertelig vondt), jeg har masseprodusert dorullnisser, og jeg har vært med på å ødelegge girkassa på ATV'en til Espen. Flink Silje. I går var jeg forresten en liten tur i Molde for å hilse på disse damene:



Mine fremtidige "kolleger" på Molde dyreklinikk. Jeg fikk en omvisning og litt info, samt velkomsttaler og smil. Bare fryd og gammen, skal bli kjempekoselig å begynne på praksisen i mars. Eneste jeg IKKE gleder meg til, er å stå opp før klokka 6 hver morgen for å ta bussen. Nuvel. Den tid, den sorg.

For et par dager siden var så og si hele vennegjengen min samlet på mafiaboss-øya til Anja. Der var det kaker, kos, drygskap og ekstremt dårlig humor. Love it. Forresten så var Maritas baby Naomi med, og hun skrattet høylytt hver gang hun så trynet mitt. Vet ikke helt om jeg skal ta det som en fornærmelse, eller om jeg bare skal innbille meg at jeg har et ekstremt barnetekke.

I dag var jeg forresten på tur med mitt eget personlig reinsdyr, nemlig Loke:



Her følger en litt julete bildeserie, heldige dere. Så får hele offentligheten også sett hvor øde foreldrene mine bor. Ikke rart jeg ble som jeg ble.





































Ah, vakre Straumsnes! Nå begynner de å pynte treet uten meg her, og det kan vi ikke a noe av! Håper dere koser dere nå på lillejulaften!

Jaja, særlig at jeg klarte å blogge hver dag i desember. Men dere kjenner meg jo. Skippertak er fint! Siden sist har det jo skjedd en del. Men jeg tror egentlig ikke jeg gidder å nevne alt. Men joda. Nesten alt. Vel, dere er vel spente på hva jeg har fått i kalenderen i det siste? ÅJADA. Here it goes:

12. Desember:



Kopp med kaffe oppi!

13. Desember:



Godteri! Nok en frokost sikret.

14. Desember:
Gadd jeg rett og slett ikke ta bilde av hvordan pakken så ut UTENPÅ lenger, ettersom det gikk opp for meg at dere har sett samme gavepapiret 13 ganger før. Så dere skjønner poenget. Men jeg fikk altså:


Peanøtter! Det trengte jeg vel egentlig ikke skrive, ettersom det står med rimelig stor skrift på bildet. Men følte liksom at det ble litt tomt dersom jeg ikke skrev noenting.

15. Desember:

Fikk jeg noen flakslodd jeg ble LITT for ivrig med å skrape. Jeg vant ingenting, ellers så hadde jeg selvfølgelig tatt bilde av det for å gni det inn. Møkkalodd. Da var den dagen ødelagt.

16. Desember:

Kinderegg! Jada, jeg vet pakken er heftig opprevet og at alle kindereggene strengt tatt er borte. Men jeg må jo ha med bildet for å gjenskape min glede.

Og da fikk jeg også selvsagt....


Leker! Ah, enkle gleder. Jeg ble ganske happy når jeg fikk vite at jeg skulle få en leke fra Istid 3, og ba en stille bønn om at det ble Sid, eller i verste fall Manni. Men nei. Det ble den kjipe, slemme dinosaur-tingen. Megaskuff.

17. Desember:


Knott! For de spiste jeg ikke opp på 3 minutter. Sorterte ikke en gang etter farger, bare bøtta nedpå med en gang. Jeg trenger hjem og spise julemat.

18. Desember:


Hårføner! Fordi håret mitt har downs når det er vått. Takk mamma!

Ellers hadde jeg en liten krise her om dagen. Var ekstremt utsulta og det var et par dager til stipendet på magisk vis havna på kontoen min. DERFOR måtte jeg lage mat av det eneste jeg hadde i skapet. Jeg vet jeg har sagt til mange at det var makaroni og ost, men det viste seg å være ris gitt. Jeg manglet viktig næring, jeg er unnskyldt. Her får dere oppskriften på gourmet måltid ala Silje. Værsågod!

Først trenger du:

1 stk hurtigris. Går sikkert fint med slik fancy jasmin-ris også, men da er jo litt av poenget med begrepet "ta-det-man-finner-i-skapet-mat" borte. Det anbefales derfor ikke.

Deretter:

Noen skiver BRUNost. Eller hvitost om man tilfeldigvis har det. Noe sier meg at det kanskje fungerer bedre.

Kok opp risen:


Tilslutt, sleng på litt brunost. Og VOILA:


Rice 'n cheese! NamNam. Var det godt? Vel. Etter to biter ble jeg kvalm. Og da var jeg utsulta.

Natt til onsdag ble jeg forresten henta av en slik en:


Tilbragte 7 timer på legevakta. Men det var heldigvis ikke noe alvorlig. Jeg er og forblir et mysterium.

Ellers har jeg egentlig ikke hatt noe liv. Vært superg33k på msn, og hatt blant annet slike webcam-samtaler med min elskede Therese:





Her fortalte jeg henne hvor vakker hun var, og hun ble pittelitt flau:

Aaw. Jada. Jeg har mine sjarmerende sider jeg også.

Nå blir det litt hasteblogging her, og det slo meg nå at dette innlegget er FULLSTENDIG usammenhengende. Men det får dere leve med. Lover å komme opp med noe mer intelligent neste gang. Eller. Kanskje ikke. Men jeg skal gjøre mitt beste. Nå skal jeg nemlig ordne meg og gjøre meg klar til JULEFERIE med mine kjære! Hybelen må ryddes først. Jeg må fikse meg så jeg ikke skremmer folk på gata. Jeg må slenge ned noen akseptable klesplagg i bagen min. Jeg...har...dårlig...tid...!

Heihei venner. Ja, i det siste har det vel manglet på blogglyst. Jeg har vært begravd i tidenes mest uforståelige, engelskspråklige bok, og prøvd å forstå hva som er interessant med anatomi og fysiologi. Jeg fatter det fortsatt ikke. Nuvel. I helga skal jeg bare være totalt nerd. Ingen sosialitet, fester eller morosamheiter her i gården nei! Prøver forgjeves å trøste meg med at det er jul snart, men det gjør meg egentlig bare enda mer stressa. Hvorfor legger de mest pyton eksamenene så nærme jul? Dreper all førjulsglede for min del. Jeg er dessuten like blakk som et sudansk gatebarn. Neida, skal ikke tøyse med sånt. Med det er pokker meg ikke langt unna sannheten! Så, mine kjære venner, som nå måtte slumpe borti dette superinteressante lesestoffet, dere vet hva dere kan forvente dere i julegave i år. Nemlig:


Dorullnisser! Begynner masseproduseringa om et par dager. Åh, dere bør glede dere! Har store planer. Hver enkelt dorullnisse blir individuell og "spesiell". Kan dere egentlig tenke dere noen bedre gave? Den er hjemmelaga, personlig og tar opp masse av min dyrebare fritid. Dessuten krever den litt innsats fra meg som har ti tommeltotter og null fantasi for tida. Må nesten innrømme at jeg er litt stolt av denne brilliante ideen. Jeg vurderer forresten å ta patent på fenomenet "dorullnisser". Så vet dere det. Skynd dere, la kreativiteten blomstre i år, neste år er det nemlig kun jeg som får lov til å boltre meg med tomme doruller, silkepapir og plastøyne.

Nuvel. Hva mer har skjedd siden sist? Vi fikk jo en lynvisitt av denne karen på torsdag:


Kjempeflott, tommeln opp. Må si jeg ikke egentlig er spesielt begeistret. For det første ble hele Oslo snudd på hodet den dagen. Det var fullstendig kaos. Avsperrede gater. Biler, motorsykler, fly, helikoptre, nysgjerrige østlendinger som tøyt ut fra hvert hjørne. Fabelaktig. Man kunne knapt bevege seg ut døra uten å bli rammet av Obama-spetakkelet. Jeg var også veldig lite begeistret over å bli vekket av helikoptere. En million LAVTflygende helikoptre, i en evig runddans rundt byen. Jeg er ikke helt sikker på fakta her, men jeg hørte rykter om at helikopter-mennene tok seg den friheten og glane inn i vinduene til folk. Hvorfor? Tror de at i enhver toppetasje sitter det en eller annen terrorist som mekker ei bombe med presidentens navn på? Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg utviklet et lite hat mot både Obama, USA og alle dets innbyggere da jeg våknet at propeller rett over hodet mitt. Voldsomt lurt å publisere dette sikkert. Blir vel arrestert også nå. Dessverre fikk jeg ikke gjennomført planen min om å kaste egg på presidenten for å havne på tv.

Vel, siden jeg ikke var i stand til å holde løftet mitt om å blogge hver dag i desember, må jeg vise dere en 5-6 kalendergaver i samme slengen. Hurra! Det er jo nesten rene julaften! Heh heh. (Ja, humoren min er hinsides dårlig for tida. Jeg skylder på at jeg er overarbeidet og søvnløs.) Vel, her får man vel bare kjøre på:

6. Desember:




Nisselue! Hurra! Nå stirrer pripne østlendinger etter meg på gata. I like it. Her var klokka forresten 6, derfor har jeg lov til å se en smule trøtt og fortumlet ut.



Ho-ho-ho osv. Hadde du ikke blitt litt skjelven dersom denne nissen kom innom på julaften? Det tror jeg.

7. Desember:




Sokker! Dere som kjenner meg godt, vet at jeg har et ekstremforbruk av sokker. Jeg trenger knapt å se på dem før de utvikler et par velplasserte hull rundt storetåa og hælen. Lurer på om foten min er deformert.

8. Desember:




Smurfedrops! Godteri er alltid velkommen. Ihvertfall nå. Må feites opp til jul vetu. Eller.. var det ikke sånn? Jo, det høres fornuftig ut.


9. Desember:




Jeg eelsker kokesjokolade. Spesielt når den er hvit. Ja, jeg er sær.

10. desember:





Truse! Og den er LILLA! Ah, jeg er lykkelig.

I dag, 11. desember, må jeg meddele at jeg ble LITT for ivrig med kalendergaven. Dessverre. Men jeg kan si såpass at den inneholdt en kindersjokolade og et flaxlodd. Sjokoladen ble spist opp i løpet av ca 10 sekunder, så den rakk jeg ikke å ta bilde av. Flaxloddet vant jeg INGENTING på, (og jeg vinner alltid 25 kr), så det fortjener ikke et bilde engang. Drittlodd.

Forresten så har jeg farga håret siden sist. "Lysebrunt" sa pakken. Slik ble det:




Pøh. Lysebrunt my ass. Etter denne makeover'en, har jeg fått nettbyposter fra utallige utlendinger som lurer på hvor i Tyrkia jeg er fra, og om jeg er søsteren til en "Jasmin" fra Iran. Dersom jeg prøver å forklare dem at jeg er like norsk som ordet "ostehøvel", blir jeg bare møtt med stor mistro. Jeg minner nå mistenkelig mye om en utlending. Hm. Lurer på om det er mulig å vri dette til min fordel. Jaja. Det er jo bedre enn å ende opp med å se ut som en emo:



Greit nok at jeg er emo på innsiden, men tror nok ikke jeg har lyst til å vise det til hele verden. Fnis. Nå begynte jeg faktisk å småflire for meg selv. På tide å legge seg kanskje? Ja.


Edit: FaenFaenFaen! Naboen har mannebesøk. Hallo, søvnløse natt!

Heihei dere. Jada, jeg lever enda. Nå kan dere glede dere til mange KJEMPEinteressante oppdateringer. Forrige fredag reiste jeg til Møre. (som vanlig?) Og var egentlig ekstremt sosial denne gangen. Som regel bruker jeg jo bare å låse meg inn på rommet til Espen og bli der. Men nå skulle jeg altså utnytte tiden til å møte folk, for en gangs skyld. På lørdag dro jeg og Espen til Sunndalen for å besøke Larsen. Jeg har ingen bilder fra denne kvelden, og det er kanskje like greit. Jeg ble nemlig tvunget til å prøve ut dansematta til Larsen. Selv hoppa han rundt i piruetter og ville positurer, (Det er vel ikke uten grunn at russenavnet hans var nettopp "Dancing Queen") mens jeg selv sleit med å treffe ei pil hvert 5. sekund. Bra Silje. Trøster meg med at Espen var enda dårligere enn meg. Dessuten så vi "Paranormal activity", og jeg trodde seriøst jeg skulle få slag. Så redd har jeg ikke vært på lenge. Ikke hjalp det å sitte midt mellom to pøblete guttkvalper heller.



Dagen etterpå tømte jeg kjøleskapet til Larsen, før det var raka vegen heimover.

Åja, forresten! Espen har fått seg ny bil! Vel. Ny og ny. Han solgte den ekstremt sexy bilen sin så han kan betale ned lånet. Og jeg har hjertesorg på ordentlig. Som jeg har nevnt til noen før, har min forelskelse til bilen vart en god del lengre enn forelskelsen til Espen. Helt sant. Uansett. Jeg har vært så flink at jeg har fikset en bil han kan få låne på ubestemt tid, nemlig... bestemors bil! Hoho. (For å gi dere et lite inntrykk av tilstanden til denne bilen: Den var utdatert allerede før jeg kunne gå. Men den beveger seg nå fremover.) Så nå har Kristiansund fått et nytt og sprekt tilskudd i rånerbanden. I et desperat forsøk på å oppdatere kjerra har Espen pyntet den med wunderbaum og et svært anlegg, slik at bakstetet blir helt ufunksjonelt. "Pimp my Grandma's ride". Haha!

På søndag brukte min kjære mann de siste kronene sine på bolleingredienser. Faktisk. Her skulle det bakes lakris/sjokoladeboller, etter inspirasjon fra Deli De Luca, såklart. Vi gjorde det så enkelt at vi delte opp biter av pandalakris og melkesjokolade og stappet en god del inn i hver bolleklump. Og vet dere hva? De ble fantastisk gode!


Bra, Espen.


Voila!

Espen tok med seg noen eksemplarer til bakeriet han jobber på, og de falt hodestups. (selvfølgelig.) Dersom Sevaldsen konditori begynner å masseprodusere lakrisboller i Kristiansund nå, så vet dere hvem dere skal takke! Det er meg det.

Etterhvert hadde jeg også en sårt etterlengtet date med Helle. Dinner and a movie, of course. (som i dette tilfellet betyr overstekt Big One og tidenes verste B-film.) Jeg savner Helle. Selvfølgelig glemte jeg å paparazzi-fotografere dette besøket også. Jeg glemmer rett og slett å ta bilder når jeg får tendenser til å ha et liv. Derfor slenger jeg med en random bilde, bare fordi Helle ser så søt ut her:



Aaw.

Ja forresten! Visste dere at jeg var VERDENS snilleste mamma? Jo, det har jeg. For noen uker siden kom pappa drassende med en pose som tøyt over av kalendergaver. Jeg har ikke hatt gavekalender på år! Gjett hvem som var i himmelen da? Jeg liker gaver. Jeg ELSKER gaver. Det er tydelig at mamma savner meg litt, selv om hun kanskje ikke inrømmer det. Uansett så tenkte jeg at jeg skulle legge ut en kalendergave hver dag, slik som man gjør på alle de populære bloggene. Men jeg har selvsagt min egen vri. Istedet for å dele ut gave til leserne (som om jeg har så mange av dem), vil jeg heller beholde gavene mine selv og gni inn i trynene deres hvor heldig jeg er! Mwahahah. Neida. Men joda. Siden det allerede er 5. desember, må jeg nesten bare vise 5 stykker i samme slengen. Men det tåler dere. Nei forresten, dere får bare se 4. På nummer 2 ble jeg nemlig så ivrig at jeg helt glemte av å ta bilde. Uffda.
Anyways; nr 1 så slik ut:



Og da så jeg slik ut:


Inni fant jeg dette:


Gave nummer to har jeg som sagt ingen dokumentasjon på. Jeg ble for ivrig rett og slett, reiv opp papiret før jeg innså hva jeg hadde gjort. Den inneholdt ihvertfall en ulltights jeg hadde veldig lyst på.

Nummer 3:




Nummer 4:




Jeg vant 25 kr, som selvfølgelig skal brukes på en nytt lodd. Et nytt VINNERlodd. Jeg bør vinne noen tusen for å få råd til julegaver i år.

Sist, men ikke minst; nummer 5.




Denne ble forresten middagen min i dag.

Etter at jeg fikk denne finfine kalenderen, har Espen slengt med leppa og kalt meg for en bortskjemt drittunge i flere sammenhenger. Jeg kan vel nesten være enig.

Og helt tilslutt; Dette gjorde vi på skolen på torsdag:





Dette er en hestetarm. Herlig, ikke sant? Den ble forresten blåst opp til randen med luft, og de på fremmerste rad var genuint redd for at den plutselig skulle eksplodere. Da hadde jeg nok ledd en smule.

Her har vomma og diverse fra ei ku, og av en eller annen grunn var den ikke like ekkel. Bare merkelig.





Er dere misunnelige? I bet you are.

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om hvor mye jeg har kost meg i det siste, men for min del føler jeg det er best å vente til i morgen. I dag er Regines dag. Som mange vet, gikk Regine Stokke bort i ettermiddag, etter å ha kjempet mot kreften i 15 tunge måneder. Jeg har fulgt henne i samtlige av disse. Jeg har smilt, jeg har grått, jeg har følt en ekstrem håpløshet og jeg har ant et ørlite håp. Jeg har fulgt henne gjennom de håpefulle oppturene og de tunge nedturene. Det virker så forferdelig bortkastet. En 18 år gammel jente som ikke fikk leve livet hun fortjente. Jeg føler at ingen ord blir sterke nok i denne situasjonen, de blir bare.. ord. Tårene renner. Jeg tenker på familien og hennes nærmeste, den smerten de må føle. Det finnes virkelig ingen rettferdighet. Denne nydelige jenta fortjente ikke en slik skjebne. Jeg håper mange har tatt til seg hennes historie, og velger å leve livet sitt på best mulig måte. At vi verdsetter det vi har, og de rundt oss.



Hvil i fred Regine, jeg håper du har det bedre der du er nå.

Jeg kan liksågodt endre bloggadressen min til http://søvnproblemer.no

Hoho! Nå har jeg hatt det veldig morsomt med å gjøre meg, mamma, pappa og bror til strekmenn. Det verste er at jeg synes likheten er slående. Litt skummelt nesten. Det eneste som irriterte meg var at bokstaven "Ø" fantes ikke, så pappa har offisielt skiftet navn til "Bjoern". Dessuten var det klin umulig å gjøre meg tjukkere enn mamma. "Unger" skal visst være tynnere enn foreldrene sine. Pfft. Nuvel. Jeg synes fortsatt det ligner. Veska jeg holder er forresten proppfull av veterinærmedisinske bøker i "strekmann-format". På engelsk såklart.

Haha. Er det bare meg som finner dette voldsomt underholdende?
Ja? Ok.

Fritidsproblemene slår til igjen. De som kjenner meg vet at jeg har temmelig store komplekser for høyden min. Nå har jeg rett og slett satt meg ned og tenkt over fordeler og ulemper ved å være et høyt eksemplar av Homo Saphiens.
Så derfor: Silje presents to you:
27 fordeler og 16 ulemper ved å være et sjirafflignende menneske!

Enjoy.


Fine ting ved å være høy:

1. Man ser over hodet på slike irritasjonsmoment som har det med å stille seg foran deg på konserter/sette seg foran deg på kino.
2. Man blir tatt mer seriøst når man er sint, rett og slett fordi man er jævlig skummel. (dette fungerer enda bedre hvis man attpåtil er lubben, fordi da kan man true med å sette seg på vedkommende)
3. Man blir sjeldnere spurt om leg (noe jeg blir uansett, ettersom jeg visstnok ser ut som en 16-åring i trynet)
4. Man går ett skritt mens folk som er lavere enn deg må gå tre. Energisparing kaller vi det.
5. Man er aldri for lav til og ta en berg-og-dalbane.
6. Folk ser opp til deg. Håhå.
7. Hvis du kler deg ut i nissedrakt, ser du mer ut som nissen enn en dverg.
8. Du slipper og se opp i nesa til folk.
9. Flesk vil se mer proposjonert ut på en høy kropp, ettersom det finnes så mye å fordele det på.
10. Man KAN (teoretisk sett) bli modell. (GOOD ONE!)
11. Man kan også bli basketballspiller, om man skulle føle for det.
12. Menn synes lange bein er sexy (yeah, I know you do)
13. Man slipper å bruke høyhælte sko. (man KAN IKKE bruke høyhælte sko,heter det)
14. Man trenger ikke gå rundt ting, man kan heller bare løfte på gaselle-beina sine og gå over dem.
15. Man slipper å få vondt i nakken når man snakker med folk.
16. Man har bedre utsikt.
17. Siden det er litt tynt med oksygen på toppen, går man rundt og er "naturlig rusa" store deler av tiden. Og det er jo fint.
18. Man vil aldri bli "liten og lubben".
19. Folk vil ikke tro du er en krakk.
20. Man vil aldri bli kalt en dverg eller en gnom.
21. Man trenger ikke klatre i trær etter epler.
22. Man har større sannsynlighet for å finne jeans som faktisk passer.
23. Man KAN se elegant ut når man er høy. Litt som en...svane.
24. Man får mer oppmerksomhet. (på godt og vondt?)
25. Har man et pent utseende, blir man kalt "vakker", og slipper og ende opp med "søt"-stempelet som de lave gjerne får.
26. Man har også større sannsynlighet for å bli kalt "gudinne". (HAHA, jeg ler)
27. Man ser ned på folk. Bokstavelig talt. Og det er jo en litt deilig følelse hvis man har mindreverdighetskomplekser en dag.


Ikke-fullt-så-fine-ting ved å være høy:

1. Man skaller i taket, dørkarmer, biltak, you name it.
2. Man har ALLTID dårlig plass. samme hvor. bil,buss,tog,fly (la oss bare si at transportmidler generelt ikke er laget med tanke på høye folk) Samt at man risikerer å få blodpropp om man skulle være så naiv at man klemmer seg inn i en karusell.Diskriminering kaller jeg det.
3. Man har alt for stor fallhøyde. (snakker av erfaring her)
4. Man setter høye krav (tok'en? HAHAH. uff) til en eventuell kjæreste, ettersom han må være minst like høy som deg. Begrenser utvalget betraktelig kan man si.
5. Man blir ofte bedt om hjelp, fordi ingen andre når opp.
6. Man føler seg i veien dersom man tilfeldigvis må stå foran "småfolk" på konserter o.l. Dermed får mange en litt krokrygget holdning.
7. Man har vanskeligere for å gjemme seg.
8. Man føler seg litt maskulin når man raver over alle man går forbi på gata, uansett kjønn.
9. Man blir ofte utsatt for idiotiske vitser ala: "hvordan er luften der oppe? HAAALLOOO!", noe som kan gjøre enhver stakkars littegranne morderisk.
10. Det går tydeligvis ikke an å være "høy og søt". Det finnes bare "liten og søt", og "stor og stygg."
11. Man må drikke mer for å bli full. (Ikke jeg da. Men jeg har en eller annen defekt.)
12. Hvis man har behov for å "gli inn i mengden" en dag, fungerer ikke det så bra.
13. Det er fysisk umulig å være sexy i høyhælte sko, ettersom man som regel ender opp med å se ut som en litt klumsete giraff.
14, Folk blir redde for deg. (som sagt, det kan jo også være en positiv ting.)
15. Er man klumsete, virker man om mulig ENDA mer klumsete dersom man er høy. (sikkert fordi det er så MYE av deg som kan falle på/ velte ting. Så har man jo freakishly lange armer og bein som man ikke har helt kontroll over)
16. Man kan ikke være "tjukk" attpåtil, ettersom man da mister all elegansen og svane-faktene man kunne ha hatt, og blir bare..tja.. Gigantisk.

Hmm. Ja. Har jeg glemt noe?