friitidsproblemer

Jeg har forsømt både bloggen, min egen kreativitet og de 2-3 leserne mine i lang tid nå, jeg vet. Jeg har manglet inspirasjon, rett og slett. I sjeldne øyeblikk slo inspirasjonen ned i meg, men da hadde jeg selvfølgelig ingen pc i nærheten. Jeg vurderte seriøst å skrible ned et innlegg for hånd. Men det ville jo tatt alt for lang tid, og jeg ville blitt møkklei allerede halvveis. Dessuten har jeg hatt mange ting og ta meg til, og bloggen blir (som dere allerede vet) for det meste prioritert når jeg har sykelige fritidsproblemer. Uansett. Enough with the excuses.Såh. Mye har skjedd. Blant annet dette:

























Jeg var hjemme for å feire en ekte, nordmørsk, hvit jul. (Her holder man ikke tilbake på adjektivene.)
Vi fikk et tonn med pakker (mest til meg, selvfølgelig.) Jeg og bror tilbrakte hele dagen og halve kvelden med å sikle over gavehaugen og generelt oppføre oss som utålmodige drittunger. Vi spiste. Og spiste. Og spiste enda litt mer. Vi spiste kalendersjokolader, julestrømpegodt, karamellpudding, julekaker, is, krem, grøt, pinnekjøtt og det som verre er.  Jeg ble tvunget til å smake på aquavit. Det er ikke å anbefale. Vi så "tre nøtter til askepott", disney og lo av "reisen til julestjernen". Vi har dårlig humor. Loke fikk leker som lagde groteske lyder, og drepte dermed halve stua i samme slengen. Min materialistiske side var i lykkerus over mine nye dingser og duppeditter. Jeg ble en smule forspist, og lovet meg selv og ikke ete på ei uke. Det holdt til sånn ca 1. juledag, da hele bølingen dro på julemiddag hos bestemor. Med andre ord: En meget normal jul, etter våre standarder i alle fall.


Jeg feiret min første nyttårsaften sammen med my man.












(Foto: Ann Kristin. Også kalt svigermor.)

Jeg havnet kraftig i tidsklemma, eller "oppmerksomhets"klemma om man kan kalle det det. Jeg skulle vært flere steder, med flere personer, helst samtidig. Det var så mange jeg ville feire inngangen til det nye året med, følte meg ekstremt splittet. Jeg ville være på øya hos de beste jentene mine. Jeg ville stå på innlandsbrua og se utover havet. Jeg ville gå i kaibakken rundt midnatt og late som jeg kjente alle jeg møtte på. Jeg ville på gangsternach med Fanny. Jeg ville, jeg ville, jeg ville. Men det gikk ikke. Det endte opp med at vi spiste middag hos mamma og pappa på bondelandet, for så og dra til svigers og se på rakettene, prate tull og drikke vin. Dvs. JEG drakk vin. Espen var sjåfør stakkars. Helt til ca klokken 3 på natta, da vi bestemte oss for å kun dra "innom" noen venner på fest. To hell with "innom". Enden på visa var at jeg slang Espen over ryggen og bar han hjem kl 10 på formiddagen 1. nyttårsdag. Jeg prøvde å legge han også, men han ville mye heller sove på badet. Jeg har en følelse av at 2010 blir et bra år.

5. januar var jeg og Espen klissete og romantiske, og feiret et år sammen. Vi forspiste meg nok en gang, og vi tilbrakte kvelden i ny-leiligheten. En fantastisk dag.



Denne leiligheten har forøvrig fått masse av min oppmerksomhet den siste tida. En gang over midnatt på nyttårsaften (da jeg hadde kommet et godt stykke nedi den medbrakte vindunken min), lovte jeg meg bort til å male stuevegger. De opprinnelige veggene var gule. Eller grønne. Uansett hvordan man ser på denne merkelige fargen, var den i hvert fall mindre pen. Dermed dro jeg og svigermor ut på shopping på maxbo, og endte opp med en maling som mange vil klassifisere som "hvit/beige". Sannheten er at fargen heter noe så nydelig som "Eva", og den er slett ikke hvit. Men det skal jeg ikke gå nærmere innpå nå. Dermed satte vi i gang malinga. Jeg har aldri malt vegger før. Det var en.. forfriskende opplevelse kan man si. Jeg trengte litt veiledning, og svigermor var mer enn villig til å gi meg det. Jeg fikk en egen vegg, nå kalt "Silje-veggen." Jeg slet med den vel  og lenge, faktisk så lenge at svigermor rakk og gjøre seg ferdig med ca hele resten av stua på samme tid. Burde jeg skamme meg? Neida. "Å være nøyaktig" kaller man det. Sier vi. Denne veggen ble forresten noe ufrivillig døpt i rødvin. Kledelig vil jeg si. Jeg har på følelsen av at rødvin har vært en gjennomgangstema hele jul og nyttår egentlig. En RØD tråd. Ha-ha. Neida. Men.. Joda. Ettersom sola forsvant rimelig fort og vi måtte male i arbeidslys, var vi rimelig spente når vi sjekket kvaliteten på utførelsen av denne malerjobben noen dager etterpå. I dagslys denne gangen. Utrolig nok så det flotters ut. Til og med "Silje-veggen" lyste i all sin prakt. Det hadde jeg aldri trodd.



Handyman'en min spakler. Eller noe.


Før vi kunne begynne malinga, måtte vi teipe.


Noe Helene tydeligvis er over gjennomsnittlig glad i.


Og da mener jeg at det skal teipes OVERALT, koste hva det koste vil. Noen ganger må man bare "take it for the team", og legge seg ned på gulvet.


Malinga må også røres.


Og når man ikke har en rørepinne, tar man det man har for hånden. I dette tilfellet: En linjal.


Deretter er det bare å male i vei. Her ser dere malemesteren selv i aksjon.


Legg merke til den nyydelige gul/grønne fargen som prydet stueveggene før.


Nå står Espen alene med resten av grovarbeidet. Hele det elektriske anlegget skal røskes opp med rota. Glad jeg ikke er der. Jeg liker ikke at ting blir verre før de blir bedre. Jeg kommer tilbake sånn akkurat tidsnok til å dekorere med alt dill-dallet mitt. Leiligheta skal få en homo-makeover. Jeg liker det. Nå er jeg tilbake i Oslo. Jeg har allerede spist en lakrisbolle for mye. Jeg er syk, men det er jo ikke noe nytt. Håper på bedring snart. Men som nevnt tidligere; jeg har faktisk trua på at 2010 blir et fint år. Det må det bli.  




 

Nå er det jul dere! Har endelig kommet meg ut av storbyen og hjem til stillheten på Nordmøre. Det har skjedd masse. Så godt som alle kalendergavene har blitt revet opp, (bilder av det kommer senere i dag, for de som er ekstremt interessert.) jeg ar svidd av halve stipendet på ting jeg ikke skal beholde selv (smertelig vondt), jeg har masseprodusert dorullnisser, og jeg har vært med på å ødelegge girkassa på ATV'en til Espen. Flink Silje. I går var jeg forresten en liten tur i Molde for å hilse på disse damene:



Mine fremtidige "kolleger" på Molde dyreklinikk. Jeg fikk en omvisning og litt info, samt velkomsttaler og smil. Bare fryd og gammen, skal bli kjempekoselig å begynne på praksisen i mars. Eneste jeg IKKE gleder meg til, er å stå opp før klokka 6 hver morgen for å ta bussen. Nuvel. Den tid, den sorg.

For et par dager siden var så og si hele vennegjengen min samlet på mafiaboss-øya til Anja. Der var det kaker, kos, drygskap og ekstremt dårlig humor. Love it. Forresten så var Maritas baby Naomi med, og hun skrattet høylytt hver gang hun så trynet mitt. Vet ikke helt om jeg skal ta det som en fornærmelse, eller om jeg bare skal innbille meg at jeg har et ekstremt barnetekke.

I dag var jeg forresten på tur med mitt eget personlig reinsdyr, nemlig Loke:



Her følger en litt julete bildeserie, heldige dere. Så får hele offentligheten også sett hvor øde foreldrene mine bor. Ikke rart jeg ble som jeg ble.





































Ah, vakre Straumsnes! Nå begynner de å pynte treet uten meg her, og det kan vi ikke a noe av! Håper dere koser dere nå på lillejulaften!

Jaja, særlig at jeg klarte å blogge hver dag i desember. Men dere kjenner meg jo. Skippertak er fint! Siden sist har det jo skjedd en del. Men jeg tror egentlig ikke jeg gidder å nevne alt. Men joda. Nesten alt. Vel, dere er vel spente på hva jeg har fått i kalenderen i det siste? ÅJADA. Here it goes:

12. Desember:



Kopp med kaffe oppi!

13. Desember:



Godteri! Nok en frokost sikret.

14. Desember:
Gadd jeg rett og slett ikke ta bilde av hvordan pakken så ut UTENPÅ lenger, ettersom det gikk opp for meg at dere har sett samme gavepapiret 13 ganger før. Så dere skjønner poenget. Men jeg fikk altså:


Peanøtter! Det trengte jeg vel egentlig ikke skrive, ettersom det står med rimelig stor skrift på bildet. Men følte liksom at det ble litt tomt dersom jeg ikke skrev noenting.

15. Desember:

Fikk jeg noen flakslodd jeg ble LITT for ivrig med å skrape. Jeg vant ingenting, ellers så hadde jeg selvfølgelig tatt bilde av det for å gni det inn. Møkkalodd. Da var den dagen ødelagt.

16. Desember:

Kinderegg! Jada, jeg vet pakken er heftig opprevet og at alle kindereggene strengt tatt er borte. Men jeg må jo ha med bildet for å gjenskape min glede.

Og da fikk jeg også selvsagt....


Leker! Ah, enkle gleder. Jeg ble ganske happy når jeg fikk vite at jeg skulle få en leke fra Istid 3, og ba en stille bønn om at det ble Sid, eller i verste fall Manni. Men nei. Det ble den kjipe, slemme dinosaur-tingen. Megaskuff.

17. Desember:


Knott! For de spiste jeg ikke opp på 3 minutter. Sorterte ikke en gang etter farger, bare bøtta nedpå med en gang. Jeg trenger hjem og spise julemat.

18. Desember:


Hårføner! Fordi håret mitt har downs når det er vått. Takk mamma!

Ellers hadde jeg en liten krise her om dagen. Var ekstremt utsulta og det var et par dager til stipendet på magisk vis havna på kontoen min. DERFOR måtte jeg lage mat av det eneste jeg hadde i skapet. Jeg vet jeg har sagt til mange at det var makaroni og ost, men det viste seg å være ris gitt. Jeg manglet viktig næring, jeg er unnskyldt. Her får dere oppskriften på gourmet måltid ala Silje. Værsågod!

Først trenger du:

1 stk hurtigris. Går sikkert fint med slik fancy jasmin-ris også, men da er jo litt av poenget med begrepet "ta-det-man-finner-i-skapet-mat" borte. Det anbefales derfor ikke.

Deretter:

Noen skiver BRUNost. Eller hvitost om man tilfeldigvis har det. Noe sier meg at det kanskje fungerer bedre.

Kok opp risen:


Tilslutt, sleng på litt brunost. Og VOILA:


Rice 'n cheese! NamNam. Var det godt? Vel. Etter to biter ble jeg kvalm. Og da var jeg utsulta.

Natt til onsdag ble jeg forresten henta av en slik en:


Tilbragte 7 timer på legevakta. Men det var heldigvis ikke noe alvorlig. Jeg er og forblir et mysterium.

Ellers har jeg egentlig ikke hatt noe liv. Vært superg33k på msn, og hatt blant annet slike webcam-samtaler med min elskede Therese:





Her fortalte jeg henne hvor vakker hun var, og hun ble pittelitt flau:

Aaw. Jada. Jeg har mine sjarmerende sider jeg også.

Nå blir det litt hasteblogging her, og det slo meg nå at dette innlegget er FULLSTENDIG usammenhengende. Men det får dere leve med. Lover å komme opp med noe mer intelligent neste gang. Eller. Kanskje ikke. Men jeg skal gjøre mitt beste. Nå skal jeg nemlig ordne meg og gjøre meg klar til JULEFERIE med mine kjære! Hybelen må ryddes først. Jeg må fikse meg så jeg ikke skremmer folk på gata. Jeg må slenge ned noen akseptable klesplagg i bagen min. Jeg...har...dårlig...tid...!

Heihei venner. Ja, i det siste har det vel manglet på blogglyst. Jeg har vært begravd i tidenes mest uforståelige, engelskspråklige bok, og prøvd å forstå hva som er interessant med anatomi og fysiologi. Jeg fatter det fortsatt ikke. Nuvel. I helga skal jeg bare være totalt nerd. Ingen sosialitet, fester eller morosamheiter her i gården nei! Prøver forgjeves å trøste meg med at det er jul snart, men det gjør meg egentlig bare enda mer stressa. Hvorfor legger de mest pyton eksamenene så nærme jul? Dreper all førjulsglede for min del. Jeg er dessuten like blakk som et sudansk gatebarn. Neida, skal ikke tøyse med sånt. Med det er pokker meg ikke langt unna sannheten! Så, mine kjære venner, som nå måtte slumpe borti dette superinteressante lesestoffet, dere vet hva dere kan forvente dere i julegave i år. Nemlig:


Dorullnisser! Begynner masseproduseringa om et par dager. Åh, dere bør glede dere! Har store planer. Hver enkelt dorullnisse blir individuell og "spesiell". Kan dere egentlig tenke dere noen bedre gave? Den er hjemmelaga, personlig og tar opp masse av min dyrebare fritid. Dessuten krever den litt innsats fra meg som har ti tommeltotter og null fantasi for tida. Må nesten innrømme at jeg er litt stolt av denne brilliante ideen. Jeg vurderer forresten å ta patent på fenomenet "dorullnisser". Så vet dere det. Skynd dere, la kreativiteten blomstre i år, neste år er det nemlig kun jeg som får lov til å boltre meg med tomme doruller, silkepapir og plastøyne.

Nuvel. Hva mer har skjedd siden sist? Vi fikk jo en lynvisitt av denne karen på torsdag:


Kjempeflott, tommeln opp. Må si jeg ikke egentlig er spesielt begeistret. For det første ble hele Oslo snudd på hodet den dagen. Det var fullstendig kaos. Avsperrede gater. Biler, motorsykler, fly, helikoptre, nysgjerrige østlendinger som tøyt ut fra hvert hjørne. Fabelaktig. Man kunne knapt bevege seg ut døra uten å bli rammet av Obama-spetakkelet. Jeg var også veldig lite begeistret over å bli vekket av helikoptere. En million LAVTflygende helikoptre, i en evig runddans rundt byen. Jeg er ikke helt sikker på fakta her, men jeg hørte rykter om at helikopter-mennene tok seg den friheten og glane inn i vinduene til folk. Hvorfor? Tror de at i enhver toppetasje sitter det en eller annen terrorist som mekker ei bombe med presidentens navn på? Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg utviklet et lite hat mot både Obama, USA og alle dets innbyggere da jeg våknet at propeller rett over hodet mitt. Voldsomt lurt å publisere dette sikkert. Blir vel arrestert også nå. Dessverre fikk jeg ikke gjennomført planen min om å kaste egg på presidenten for å havne på tv.

Vel, siden jeg ikke var i stand til å holde løftet mitt om å blogge hver dag i desember, må jeg vise dere en 5-6 kalendergaver i samme slengen. Hurra! Det er jo nesten rene julaften! Heh heh. (Ja, humoren min er hinsides dårlig for tida. Jeg skylder på at jeg er overarbeidet og søvnløs.) Vel, her får man vel bare kjøre på:

6. Desember:




Nisselue! Hurra! Nå stirrer pripne østlendinger etter meg på gata. I like it. Her var klokka forresten 6, derfor har jeg lov til å se en smule trøtt og fortumlet ut.



Ho-ho-ho osv. Hadde du ikke blitt litt skjelven dersom denne nissen kom innom på julaften? Det tror jeg.

7. Desember:




Sokker! Dere som kjenner meg godt, vet at jeg har et ekstremforbruk av sokker. Jeg trenger knapt å se på dem før de utvikler et par velplasserte hull rundt storetåa og hælen. Lurer på om foten min er deformert.

8. Desember:




Smurfedrops! Godteri er alltid velkommen. Ihvertfall nå. Må feites opp til jul vetu. Eller.. var det ikke sånn? Jo, det høres fornuftig ut.


9. Desember:




Jeg eelsker kokesjokolade. Spesielt når den er hvit. Ja, jeg er sær.

10. desember:





Truse! Og den er LILLA! Ah, jeg er lykkelig.

I dag, 11. desember, må jeg meddele at jeg ble LITT for ivrig med kalendergaven. Dessverre. Men jeg kan si såpass at den inneholdt en kindersjokolade og et flaxlodd. Sjokoladen ble spist opp i løpet av ca 10 sekunder, så den rakk jeg ikke å ta bilde av. Flaxloddet vant jeg INGENTING på, (og jeg vinner alltid 25 kr), så det fortjener ikke et bilde engang. Drittlodd.

Forresten så har jeg farga håret siden sist. "Lysebrunt" sa pakken. Slik ble det:




Pøh. Lysebrunt my ass. Etter denne makeover'en, har jeg fått nettbyposter fra utallige utlendinger som lurer på hvor i Tyrkia jeg er fra, og om jeg er søsteren til en "Jasmin" fra Iran. Dersom jeg prøver å forklare dem at jeg er like norsk som ordet "ostehøvel", blir jeg bare møtt med stor mistro. Jeg minner nå mistenkelig mye om en utlending. Hm. Lurer på om det er mulig å vri dette til min fordel. Jaja. Det er jo bedre enn å ende opp med å se ut som en emo:



Greit nok at jeg er emo på innsiden, men tror nok ikke jeg har lyst til å vise det til hele verden. Fnis. Nå begynte jeg faktisk å småflire for meg selv. På tide å legge seg kanskje? Ja.


Edit: FaenFaenFaen! Naboen har mannebesøk. Hallo, søvnløse natt!

Heihei dere. Jada, jeg lever enda. Nå kan dere glede dere til mange KJEMPEinteressante oppdateringer. Forrige fredag reiste jeg til Møre. (som vanlig?) Og var egentlig ekstremt sosial denne gangen. Som regel bruker jeg jo bare å låse meg inn på rommet til Espen og bli der. Men nå skulle jeg altså utnytte tiden til å møte folk, for en gangs skyld. På lørdag dro jeg og Espen til Sunndalen for å besøke Larsen. Jeg har ingen bilder fra denne kvelden, og det er kanskje like greit. Jeg ble nemlig tvunget til å prøve ut dansematta til Larsen. Selv hoppa han rundt i piruetter og ville positurer, (Det er vel ikke uten grunn at russenavnet hans var nettopp "Dancing Queen") mens jeg selv sleit med å treffe ei pil hvert 5. sekund. Bra Silje. Trøster meg med at Espen var enda dårligere enn meg. Dessuten så vi "Paranormal activity", og jeg trodde seriøst jeg skulle få slag. Så redd har jeg ikke vært på lenge. Ikke hjalp det å sitte midt mellom to pøblete guttkvalper heller.



Dagen etterpå tømte jeg kjøleskapet til Larsen, før det var raka vegen heimover.

Åja, forresten! Espen har fått seg ny bil! Vel. Ny og ny. Han solgte den ekstremt sexy bilen sin så han kan betale ned lånet. Og jeg har hjertesorg på ordentlig. Som jeg har nevnt til noen før, har min forelskelse til bilen vart en god del lengre enn forelskelsen til Espen. Helt sant. Uansett. Jeg har vært så flink at jeg har fikset en bil han kan få låne på ubestemt tid, nemlig... bestemors bil! Hoho. (For å gi dere et lite inntrykk av tilstanden til denne bilen: Den var utdatert allerede før jeg kunne gå. Men den beveger seg nå fremover.) Så nå har Kristiansund fått et nytt og sprekt tilskudd i rånerbanden. I et desperat forsøk på å oppdatere kjerra har Espen pyntet den med wunderbaum og et svært anlegg, slik at bakstetet blir helt ufunksjonelt. "Pimp my Grandma's ride". Haha!

På søndag brukte min kjære mann de siste kronene sine på bolleingredienser. Faktisk. Her skulle det bakes lakris/sjokoladeboller, etter inspirasjon fra Deli De Luca, såklart. Vi gjorde det så enkelt at vi delte opp biter av pandalakris og melkesjokolade og stappet en god del inn i hver bolleklump. Og vet dere hva? De ble fantastisk gode!


Bra, Espen.


Voila!

Espen tok med seg noen eksemplarer til bakeriet han jobber på, og de falt hodestups. (selvfølgelig.) Dersom Sevaldsen konditori begynner å masseprodusere lakrisboller i Kristiansund nå, så vet dere hvem dere skal takke! Det er meg det.

Etterhvert hadde jeg også en sårt etterlengtet date med Helle. Dinner and a movie, of course. (som i dette tilfellet betyr overstekt Big One og tidenes verste B-film.) Jeg savner Helle. Selvfølgelig glemte jeg å paparazzi-fotografere dette besøket også. Jeg glemmer rett og slett å ta bilder når jeg får tendenser til å ha et liv. Derfor slenger jeg med en random bilde, bare fordi Helle ser så søt ut her:



Aaw.

Ja forresten! Visste dere at jeg var VERDENS snilleste mamma? Jo, det har jeg. For noen uker siden kom pappa drassende med en pose som tøyt over av kalendergaver. Jeg har ikke hatt gavekalender på år! Gjett hvem som var i himmelen da? Jeg liker gaver. Jeg ELSKER gaver. Det er tydelig at mamma savner meg litt, selv om hun kanskje ikke inrømmer det. Uansett så tenkte jeg at jeg skulle legge ut en kalendergave hver dag, slik som man gjør på alle de populære bloggene. Men jeg har selvsagt min egen vri. Istedet for å dele ut gave til leserne (som om jeg har så mange av dem), vil jeg heller beholde gavene mine selv og gni inn i trynene deres hvor heldig jeg er! Mwahahah. Neida. Men joda. Siden det allerede er 5. desember, må jeg nesten bare vise 5 stykker i samme slengen. Men det tåler dere. Nei forresten, dere får bare se 4. På nummer 2 ble jeg nemlig så ivrig at jeg helt glemte av å ta bilde. Uffda.
Anyways; nr 1 så slik ut:



Og da så jeg slik ut:


Inni fant jeg dette:


Gave nummer to har jeg som sagt ingen dokumentasjon på. Jeg ble for ivrig rett og slett, reiv opp papiret før jeg innså hva jeg hadde gjort. Den inneholdt ihvertfall en ulltights jeg hadde veldig lyst på.

Nummer 3:




Nummer 4:




Jeg vant 25 kr, som selvfølgelig skal brukes på en nytt lodd. Et nytt VINNERlodd. Jeg bør vinne noen tusen for å få råd til julegaver i år.

Sist, men ikke minst; nummer 5.




Denne ble forresten middagen min i dag.

Etter at jeg fikk denne finfine kalenderen, har Espen slengt med leppa og kalt meg for en bortskjemt drittunge i flere sammenhenger. Jeg kan vel nesten være enig.

Og helt tilslutt; Dette gjorde vi på skolen på torsdag:





Dette er en hestetarm. Herlig, ikke sant? Den ble forresten blåst opp til randen med luft, og de på fremmerste rad var genuint redd for at den plutselig skulle eksplodere. Da hadde jeg nok ledd en smule.

Her har vomma og diverse fra ei ku, og av en eller annen grunn var den ikke like ekkel. Bare merkelig.





Er dere misunnelige? I bet you are.

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om hvor mye jeg har kost meg i det siste, men for min del føler jeg det er best å vente til i morgen. I dag er Regines dag. Som mange vet, gikk Regine Stokke bort i ettermiddag, etter å ha kjempet mot kreften i 15 tunge måneder. Jeg har fulgt henne i samtlige av disse. Jeg har smilt, jeg har grått, jeg har følt en ekstrem håpløshet og jeg har ant et ørlite håp. Jeg har fulgt henne gjennom de håpefulle oppturene og de tunge nedturene. Det virker så forferdelig bortkastet. En 18 år gammel jente som ikke fikk leve livet hun fortjente. Jeg føler at ingen ord blir sterke nok i denne situasjonen, de blir bare.. ord. Tårene renner. Jeg tenker på familien og hennes nærmeste, den smerten de må føle. Det finnes virkelig ingen rettferdighet. Denne nydelige jenta fortjente ikke en slik skjebne. Jeg håper mange har tatt til seg hennes historie, og velger å leve livet sitt på best mulig måte. At vi verdsetter det vi har, og de rundt oss.



Hvil i fred Regine, jeg håper du har det bedre der du er nå.

Jeg kan liksågodt endre bloggadressen min til http://søvnproblemer.no

Hoho! Nå har jeg hatt det veldig morsomt med å gjøre meg, mamma, pappa og bror til strekmenn. Det verste er at jeg synes likheten er slående. Litt skummelt nesten. Det eneste som irriterte meg var at bokstaven "Ø" fantes ikke, så pappa har offisielt skiftet navn til "Bjoern". Dessuten var det klin umulig å gjøre meg tjukkere enn mamma. "Unger" skal visst være tynnere enn foreldrene sine. Pfft. Nuvel. Jeg synes fortsatt det ligner. Veska jeg holder er forresten proppfull av veterinærmedisinske bøker i "strekmann-format". På engelsk såklart.

Haha. Er det bare meg som finner dette voldsomt underholdende?
Ja? Ok.

Fritidsproblemene slår til igjen. De som kjenner meg vet at jeg har temmelig store komplekser for høyden min. Nå har jeg rett og slett satt meg ned og tenkt over fordeler og ulemper ved å være et høyt eksemplar av Homo Saphiens.
Så derfor: Silje presents to you:
27 fordeler og 16 ulemper ved å være et sjirafflignende menneske!

Enjoy.


Fine ting ved å være høy:

1. Man ser over hodet på slike irritasjonsmoment som har det med å stille seg foran deg på konserter/sette seg foran deg på kino.
2. Man blir tatt mer seriøst når man er sint, rett og slett fordi man er jævlig skummel. (dette fungerer enda bedre hvis man attpåtil er lubben, fordi da kan man true med å sette seg på vedkommende)
3. Man blir sjeldnere spurt om leg (noe jeg blir uansett, ettersom jeg visstnok ser ut som en 16-åring i trynet)
4. Man går ett skritt mens folk som er lavere enn deg må gå tre. Energisparing kaller vi det.
5. Man er aldri for lav til og ta en berg-og-dalbane.
6. Folk ser opp til deg. Håhå.
7. Hvis du kler deg ut i nissedrakt, ser du mer ut som nissen enn en dverg.
8. Du slipper og se opp i nesa til folk.
9. Flesk vil se mer proposjonert ut på en høy kropp, ettersom det finnes så mye å fordele det på.
10. Man KAN (teoretisk sett) bli modell. (GOOD ONE!)
11. Man kan også bli basketballspiller, om man skulle føle for det.
12. Menn synes lange bein er sexy (yeah, I know you do)
13. Man slipper å bruke høyhælte sko. (man KAN IKKE bruke høyhælte sko,heter det)
14. Man trenger ikke gå rundt ting, man kan heller bare løfte på gaselle-beina sine og gå over dem.
15. Man slipper å få vondt i nakken når man snakker med folk.
16. Man har bedre utsikt.
17. Siden det er litt tynt med oksygen på toppen, går man rundt og er "naturlig rusa" store deler av tiden. Og det er jo fint.
18. Man vil aldri bli "liten og lubben".
19. Folk vil ikke tro du er en krakk.
20. Man vil aldri bli kalt en dverg eller en gnom.
21. Man trenger ikke klatre i trær etter epler.
22. Man har større sannsynlighet for å finne jeans som faktisk passer.
23. Man KAN se elegant ut når man er høy. Litt som en...svane.
24. Man får mer oppmerksomhet. (på godt og vondt?)
25. Har man et pent utseende, blir man kalt "vakker", og slipper og ende opp med "søt"-stempelet som de lave gjerne får.
26. Man har også større sannsynlighet for å bli kalt "gudinne". (HAHA, jeg ler)
27. Man ser ned på folk. Bokstavelig talt. Og det er jo en litt deilig følelse hvis man har mindreverdighetskomplekser en dag.


Ikke-fullt-så-fine-ting ved å være høy:

1. Man skaller i taket, dørkarmer, biltak, you name it.
2. Man har ALLTID dårlig plass. samme hvor. bil,buss,tog,fly (la oss bare si at transportmidler generelt ikke er laget med tanke på høye folk) Samt at man risikerer å få blodpropp om man skulle være så naiv at man klemmer seg inn i en karusell.Diskriminering kaller jeg det.
3. Man har alt for stor fallhøyde. (snakker av erfaring her)
4. Man setter høye krav (tok'en? HAHAH. uff) til en eventuell kjæreste, ettersom han må være minst like høy som deg. Begrenser utvalget betraktelig kan man si.
5. Man blir ofte bedt om hjelp, fordi ingen andre når opp.
6. Man føler seg i veien dersom man tilfeldigvis må stå foran "småfolk" på konserter o.l. Dermed får mange en litt krokrygget holdning.
7. Man har vanskeligere for å gjemme seg.
8. Man føler seg litt maskulin når man raver over alle man går forbi på gata, uansett kjønn.
9. Man blir ofte utsatt for idiotiske vitser ala: "hvordan er luften der oppe? HAAALLOOO!", noe som kan gjøre enhver stakkars littegranne morderisk.
10. Det går tydeligvis ikke an å være "høy og søt". Det finnes bare "liten og søt", og "stor og stygg."
11. Man må drikke mer for å bli full. (Ikke jeg da. Men jeg har en eller annen defekt.)
12. Hvis man har behov for å "gli inn i mengden" en dag, fungerer ikke det så bra.
13. Det er fysisk umulig å være sexy i høyhælte sko, ettersom man som regel ender opp med å se ut som en litt klumsete giraff.
14, Folk blir redde for deg. (som sagt, det kan jo også være en positiv ting.)
15. Er man klumsete, virker man om mulig ENDA mer klumsete dersom man er høy. (sikkert fordi det er så MYE av deg som kan falle på/ velte ting. Så har man jo freakishly lange armer og bein som man ikke har helt kontroll over)
16. Man kan ikke være "tjukk" attpåtil, ettersom man da mister all elegansen og svane-faktene man kunne ha hatt, og blir bare..tja.. Gigantisk.

Hmm. Ja. Har jeg glemt noe?

I  DAG dere, har jeg fått det fulle og hele ansvaret for å håndtere... BLÅSYRE! dum-dum-dum-duuum..
Dere vil kanskje høre litt om hvordan dette kunne skje? Ja, det vil dere!

Vi hadde nemlig hematologi-kurs, som på godt norsk betyr å analysere blodprøver. Så da fikk vi værsågod leke oss med hesteblod til krampa tok oss. Som den klumsa jeg er, klarte jeg selvfølgelig å søle ned hele meg (og de rundt meg) med blod. Kanskje ikke fullt så dramatisk, men dere skjønner. Læreren passet på å forsikre meg om at hester ikke kan få HIV, ettersom jeg laget litt spetakkel over at jeg fikk en bloddråpe inni et sår. Vel, uansett. Blåsyre. Nå har det seg slik at noe av blodet skulle ned i en væske som inneholdt..nettopp.. blåsyre. De naive stakkarene på gruppa mi SPURTE faktisk om jeg ville ta ansvaret for den. De kjenner meg tydeligvis ikke godt nok enda. Utrolig nok var jeg stødig som en klippe, og hadde ikke et lite snev av clumsyness når det først gjaldt, og vi unngikk faktisk de skrekkscenarioene jeg så for meg i hodet mitt. Forresten så må jeg jo skryte av gruppa mi, ettersom vi faktisk var best i klassen. Syntes vi selv da, ihvertfall. Neida, her er vi ikke innbilske! Forresten så har vi den merkeligste læreren jeg noen gang har kommet over. (Og det skal jo litt til, ettersom jeg tilbragte noen år på Tingvoll vgs.) Han har en spesiell nord-norsk aksent, og fabler stadig i vei om vampyrer. Da spesielt Twilight. Og innimellom vampyr-flaggermus. Tja, han er blodfan (HAHA, tok'en?) av ALT som suger blod egentlig. Han klarte også å prestere å knuse blodprøvene til hele klassen, fordi han GLEMTE å sette på lokket på sentrifugen. Jada. Her er vi rutinert.
Dette er forøvrig det eneste bildebeviset jeg har fra dette vellykkede kurset:



Et klart høykvalitetsbilde fra mine to gruppekollegaer. Du ser det ikke her, men det lyste "HAT" av blikket deres da jeg dro frem mobilkameraet og begynte å knipse. Så jeg fant ut at det var best å la være. Litt medfølelse har jeg jo.

Nå er jeg selvfølgelig asosial igjen. Ikke fordi jeg ikke har venner (neida.), men rett og slett fordi jeg velger å være i mitt eget selskap i dag (sure). Og DA må man selvfølgelig være taper og se tv på hybelen. Jeg har bare ET gigantisk dilemma. 19.30 er jo som kjent cæsar-tid for meg.



Dum-dum-dum-duum-dum-duuuum. Nå hører jeg cæsar- melodien inni hodet mitt og smiler litt for meg selv. Uff, nå skal jeg slutte å spore av. Det jeg skal si nå, kommer nok til å sjokkere noen av dere.  Okey, here it goes.. Gromserien min har fått en gigantisk konkurrent, nemlig:





DANCE YOUR ASS OFF! Herregud, det så vilt ut. Det har det beste fra to verdener.
1. Jeg liker å se på danseprogram. Det gjør meg litt glad inni meg.
2. Jeg liker å se på svært overvektige mennesker. Da skyter selvtillitten i været, og jeg blir enda mer glad inni meg.

Kall meg egoist. Kall meg ond. Jeg vet at dere har det på AKKURAT samme måte. Hoho. Anyways. Problemet er jo at dette fantastiske programmet har nøyaktig samme sendetid som min elskede Cæsar. Skal jeg virkelig svikte min gamle "ektemann" for en ny og spennende "elsker"? Ja, det blir litt som å være utro. Og JA, jeg har problemer.

HERREGUD, så dårlig jeg er til å blogge. Ikke det at jeg ikke har noe å si, for jeg har MASSE interessant jeg kunne plaget dere med! Problemet er bare at det som høres sabla smart ut i mitt hode, kanskje ikke høres like smart ut når jeg skriver det. For så å publisere det så enhver stakkars sjel kan se det. Nå nei. Nå er det forresten midt på natta, og da burde jeg egentlig holde meg unna blogg.no i det store og hele. Jeg har nemlig en tendens til å filosofere over de merkeligste ting om natta. Så- what the hell - hvorfor ikke dele det med Norge! Tenker jeg. Men så angrer jeg alltid dagen etterpå, fordi det jeg skrev bar preg av å..vel.. være skrevet i overtrøttsrus.

Anyways. I GÅR var jeg på date med naboen min. HUN inviterte faktisk MEG. Hurra! Da så vi film, og JEG fikk velge. DA valgte jeg selvfølgelig:



Fordi den så akkurat sånn passe hjernedød ut. Ulempen var da at Jessica Simpson var så smoking HAWT i den filmen. Dermed fikk jeg gigantiske selvbilde-problemer, og endte opp med å druke mine sorger i en gigantisk kakeboks. Og seigmennpose. Og...Sørlands chips. Dere skjønner. Så i dag følte jeg egentlig for å trene bort de 5 kiloene som la seg pent sammen med det andre mageflesket. Men den gang ei. Jeg gikk en LITEN tur, og sa meg godt fornøyd med det. Deretter dro jeg til daten med Line. Kinodate såklart, slik at vi kunne bevege minst mulig på valkene, og jeg kunne sitte tilbake, stappe i meg M's, og bli feit(ere). Det som var litt dumt, var at jeg og Line alltid har ganske diffuse "møteplasser". Nathionalteateret da hun. Javel. Da stilte jeg meg pliktig utenfor det som var hovedinngangen til Nathionalteateret. Trodde jeg da. Ihvertfall. Ingen Line dukket opp. En ganske suspekt mann sirkulerte rundt meg, mens jeg latet som om jeg var ekstremt opptatt av mobilen min. For hvert minutt som gikk, kom han nærmere. Han gransket meg. Jeg jobbet hardt for å ikke møte blikket hans. Han så jo ut som en relativt normal fyr, men for alt jeg visste kunne kan ha vært en gal voldtektsmann på prøveløslatelse. Jeg dristet meg etterhvert til å se opp fra mobilen. Og DER stod han. Intet mindre enn 2 cm fra ansiktet mitt. Jeg hylte litt inni meg. "Er det deg jeg skal oppsøke?" Sa han med skjelvende stemme. "eh..hæ?" Nølte jeg. "Nei du vet. Er det du som skal ha det?" Jeg ble grepet av panikk. Hadde jeg havnet mitt i et ufrivillig dopsalg her? I vanlig Silje-stil, løp jeg bort fra åstedet uten å tenke mer over saken.

Vel, nok om det. VET dere hvilken film vi så? Joda, nemlig:



Da fikk jeg sånn akkurat passe angst. For alt jeg vet KAN det jo faktisk skje. Nå nei. Jeg får vel bare fortsette å leve et liv i fortrengelse og fornektelse.

Nå tror jeg faktisk at det er på tide å legge seg. Eller.. skal jeg døgne? Jeg skal ihvertfall spise meg fordervet på nugattibrødskiver. Såpass må jeg da må unne meg dersom verden går under om noen år. Skal jeg dø, så skal jeg  ihvertfall dø feit.

Det stemmer. Jeg er gjennomført ond. I stad fant jeg ut at jeg hadde utrolig lyst på lakrisbolle, og vraltet glad og fornøyd ned til Deli de Luca, my personal heaven. For å være økonomisk klarte jeg faktisk å styre mine lyster, og kjøpte bare EN stakkarslig bolle. I det jeg kommer ut døra, dulter jeg borti en utenlandsk tigger Jeg legger straks merke til at han bare bare ett øye. Han sier noe på spansk og peker på den nyinnkjøpte godsaken min. Deretter peker han på magen sin. Jeg forstår fort at han er sulten. Øyet hans lyser av glupskhet. I et millisekund vurderer jeg faktisk å gi han bollen min. (Utrolig, jeg vet.) Men så tenker jeg over hvor hinsides sulten jeg er, og hvor sykelig mye den ligger og frister meg i hånden min. Jeg stirrer på bollen. Så stirrer jeg på tiggeren. Han smiler- nærmest bedende. Etterhvert kommer hodet mitt til den egoistiske konklusjonen at jeg er en fattig student, og hadde faktisk hadd godt av å sette meg ned og tigge på gata selv. Jeg har bare EN bolle. Hadde jeg hatt tre hadde han jo såklart fått en. Kanskje. Ihvertfall en liten bit. Djevelen i meg  tar overhånd, og jeg hører meg selv nærmest brøle; "No! Sorry. It's mine. Ask that guy, he looks rich." Jeg peker infernalskt på en mann i dress som kommer gående mot oss. Tiggeren vender straks oppmerksomheten mot mannen som forhåpentligvis ble hans neste offer. Jeg ser mitt snitt til å løpe i motsatt retning mens jeg tviholder på den stakkarslige bollen min.

Den smaker ikke så godt som jeg hadde håpet. Nå dør jeg snart av dårlig samvittighet.

Okei. Dette her.. blir bare toppen av usaklighet. Men jeg må. Fordi jeg lurer vanvittig på EN ting. Hva i ALL VERDEN er vitsen med LØVBLÅSERE? Jeg mener.. en slik maskin som blåser bort dødt løv (og bråker noe infernalskt) ? Jeg ser ikke logikken. Er løvet plagsomt? Får ikke bilene til å kjøre når det ligger løv på dem? Eller er det rett og slett at det ikke ser pent nok ut? Jeg fatter det ikke. Er det bare jeg som er blond nå? Vet alle dere andre hemmeligheten om den mystiske (og tilsynelatende ufunksjonelle) løvblåseren? Er dere nysgjerrige på hvor jeg har dette fra? Nå skal dere høre. På torsdag, da jeg kom hjem fra skolen, var jeg så utrolig trett og tenkte å gjøre som gamlingene liker, nemlig å hvile "middag". Glad og lykkelig fant jeg senga mi, og akkurat da jeg hadde lukket øynene og tenkte på noe fint, hørte jeg en grusomt gjennomtrengende lyd RETT utenfor vinduet mitt. Jeg ble ufattelig irritert, og begravde hodet med et titalls puter. Da dette ikke fungerte, føk jeg opp av senga for å glo som en gærning på årsaken til min irritasjon. Og ja, da vet dere hva jeg fant. En mann. Med LØVBLÅSER. Det virket igrunn som om dette var jobben hans. Å blåse bort løv gaten. (HVORFOR?!) Han hadde forøvrig et gigantisk sett med hørselsvern på seg, noe som sier litt om hvor bråkete denne monstermaskinen var. Trassig trampet jeg tilbake til sengen, i god tro om at han kom til å slutte straks. Men så feil kunne jeg altså ta. Det var tydeligvis masse løv i Oslo den dagen. (merkelig det der, ettersom det er høst og greier..) I TIMESVIS blåste han bort løv, og mesteparten av tida oppholdte han seg rett utenfor vinduet mitt. Jeg blir bare mer og mer sikker i min påstand om at Gud har noe personlig i mot meg. Sovinga ga jeg opp. Jeg stilte meg heller i vinduet for å gi løvblåser-mannen min mest drepende blikk. Tilslutt begynte jeg å rive meg i håret mens jeg hylte av frustrasjon. Løvblåser-mannen kunne ikke brydd seg mindre. Han kikket bare sløvt på meg før han fortsatte med det VIKTIGE arbeidet sitt. Men; som sagt. Etter godt og vel en time sa han jeg fornøyd og trasket fra åstedet, og jeg kunne endelig sove i fred og ro. Såh. tilbake til spørsmålet. HVORFOR har vi funnet opp noe så unødvendig som en tingest som..blåser bort løv? Og hvis denne grunnen er veldig god (noe jeg betviler på det sterkeste); hvorfor kan vi ikke liksågodt finne opp en LYDLØS løvblåser? Og hvorfor er ikke alle like geniale som meg?



Dette er ikke løvblåser-mannen. Dette er bare for å poengtere hvor idiotisk hele greia ser ut.

Uansett. Det ble da bedre etterhvert, fordi i helga var nemlig *trommevirvel* ESPEN på Oslo-besøk! Jeg er sikker på at vi tømte kaffemaskinene på samtlige Deli DeLuca- sjapper på st hanshaugen. Dessverre fikk han aldri se Deli DeLuca-mannen som gir meg gratis boller og kaffe for å sjekke meg opp, så nå tror han sikkert at han bare er et produkt av min egen fantasi. Nuvel, både jeg og Knut vet bedre. Såklart hadde vi mange og store planer om både kino, bowling, shopping og å generelt oppføre oss som vanlige folk, men det endte som vanlig opp med at vi heller var ekstremt usosial. (Noe jeg liker). Bortsett fra på lørdag da. DA var vi på familiebesøk, sammen med en haug av søskenbarn, tanter, onkler og unger, samt mamma, pappa og mormor. Her snakker vi bønder i byen. Slik helt bokstavelig talt. Attpåtil bodde de på det mest snobbete hotellet i hele Oslo, og man kan vel si at vi ikke gled helt inn i den dressbekledde mengden. Hjemme hos tante og onkel ble vi servert gourmet-middag. Jeg overdriver ikke en gang. Det var som tatt rett ut av en episode med "klokka åtte hos meg" Treretters. Forrett, hovedrett og DESSERT. Og uendelige mengder kvalitetsvin såklart. Jeg var i himmelen. Kanskje var det fordi jeg normalt ikke spiser middag (og når jeg først gjør det er det som regel Mr Lee eller noe som kommer fra en hermetikkboks), eller kanskje var det rett og slett fordi maten var FANTASTISK god. Jeg..har ikke ord. Etter å ha spist oss fordervet (og jeg var på en liten vin-snurr), rullet vi oss ut av huset for å ta taxi. Og da ble det drama, Vi hadde bestilt EN taxi, men det dukket opp to, og disse kranglet noe infernalskt om hvilken bil jeg og Espen skulle sette oss inn i. Vi valgte en på måfå, og mannen i den andre taxien ga meg verdens styggeste  blikk mens han tilsynelatende bannet for seg selv. Da syntes jeg at jeg hadde gjort det riktige valget. Jeg liker ikke taxisjåfører som gir meg stygge blikk, merkelig nok. Da vi kom hjem, vraltet vi inn på hybelen før jeg falt i DYP søvn. Jeg har ikke sovet så godt på år.

Vel, nå må Espen få litt ære også, i og med at han også lagde middag til meg:





Ah. Jeg liker å få kokkebesøk. Det stakkarslige hybelkjøkkenet mitt har faktisk aldri sett en stekepanne før. Hadde jeg hatt penger, skulle jeg ansatt en kokk / hushjelp/stand up-komiker. Noen som melder seg frivillig? Eneste kravet er at du kan lage mat, rydde bort rot og være usannsynlig morsom. Pluss i boka hvis du er en over gjennomsnittlig pen mann som liker å gå i forkle. BARE forkle.

Å ja, Det er sant. Jeg må jo også nevne at Espen var en ekte gentle/handyman i helga. For det første fikset han CD-rommet på pcen min, etter at jeg presterte å tråkke på den. Ikke spør. Og for den andre var det ei dame som presterte å være enda mer idiot enn meg. Hun klarte nemlig å smelle inn i fortauet slik at en hjulkapsel fløy i alle himmelretninger, Espen måtte selfølgelig være gentleman og fikse denne også. "Aaw" tenker du da. Det gjør jeg også.
Vel, det er ikke så mye mer å si igrunn. Som vanlig gråt jeg mine modige tårer da Espen forlot meg. Jeg vet. Det er EKSTREMT synd på meg. Nå skal jeg legge meg helt mutters alene (med lyset på såklart), og drukne i min egen selvmedlidenhet.

God natt!

A picture that describes how you would like to spend every day.






A picture that makes your heart smile.
























A picture of you with someone you love.

















A picture of a time in your life that is over, but you wish it wasnt

















A picture of you being ridiculous













A picture of you truly being yourself.










A picture of you making a goofy face at the camera.








A picture of you on your birthday.





A picture of one of the best nights of your life.








A picture of you doing something sport-like






A picture of you truly looking like shit.

Jeg føler at jeg bare oppdaterer om helgene for tida. Men det får så være. Det er jo om helgene det skjer, eller hva? Nuvel. På fredag forlot jeg og pappa storbyen. Det skal riktignok nevnes at dette TOK SIN TID, ettersom vi ble klemt midt inni rushen. Festlig. Tror vi brukte ca 1 time på 100 meter. Kanskje ikke fullt så ille, men det er ikke langt unna sannheten! På den positive siden slapp jeg 9 timer med Lady Gaga og Kurt Nilsen denne gangen, nettopp fordi jeg hadde vært så lur at jeg tok med meg mine egne cder og tvang de på pappa. Jeg sang. Jeg brølte. Jeg danset (så godt det var mulig i sittende stilling.) og jeg var generelt fornøyd med tilværelsen. Jeg skulle hjem til fjell, fjorder, Anja og Espen. Det at det lå 9 timer fremover i tid virket helt overlevbart. 6 timer senere derimot, fant pappa ut at han var for trøtt til å fortsette. Vi befant oss på Oppdal, hvor firmaet til pappa eier en hytte. Nå var det nå en gang slik at pappa ikke var HELT sikker på veien til denne hytta, noe som gjorde at vi kasta bort ca en time på å lete i blinde. Da ble jeg en smule irritert. Senere fant jeg ut at dette var en luksushytte av dimensjoner, så da var alt tilgitt. Denne hytta var gigantisk. Den hadde 100 soverom, og minst like mange bad og badstuer. (Ja, jeg liker å overdrive.) Vi slengte oss ned på hver vår sofa og drakk jegermeister og glante på tv. Da vi først la oss, tvang jeg pappa til å sove på rommet som var rett ovenfor mitt. Han ville egentlig ligge en hel ETASJE unna meg, dumme mannen. Det kom ikke på tale. Store hus er skumle. Store, ukjente og iskalde hus er IHVERTFALL skumle.

Neste morgen insisterte jeg på en god og sunn bensinstasjon-frokost (les: Kaloribombe skylt ned med automatkaffe) før vi satte nesa mot vakre Nordmøre. Da vi passerte Sunndalsøra, måtte jeg i tradisjonen tro synge Sunndals-sangen som jeg og Fanny diktet opp i et overtrøtt øyeblikk for noen år siden. Jeg vil gjerne spre denne til folket. Dersom du ikke vet hva Sunndalen er for noe, kan jeg prøve å male et lite bilde for deg: Det er skyhøye, grå og gustne fjell på ALLE kanter. Fjellene blokkerer for sola. Where the sun don't shine, det er Sunndalen det, bokstavelig talt. Midt i dalen ligger et aluminiumsverk som spyr ut svart røyk og forgifter hele bygda med de suspekte kjemikaliene sine. Alle som bor der vokser opp til å bli enten drug addicts, selvgode bimboer eller selutnevnte bøller. (For å ikke miste noen venner: Jeg kjenner faktisk et par personer fra denne merkelige plassen som faktisk er akseptable, ja til og med vennlige. De finnes altså. Men de er sjeldne.) På en svært god dag, ser Sunndalsøra slik ut:



Jeg anbefaler alle som kjører gjennom denne skumle dalen, til å synge Sunndalssangen. Den går som følgende:

(Melodi: Mellom bakkar og berg - i overdrevent dyster tone.)

Mellom bakkar og berg ut mot verket
lever Sunndalingene helt isolert
Der de har sitt eget lille samfunn
I skyggen har de slått seg ned,

De jobber og sliter på verket,
og så går de hjem og tar seg et drag
fra hasjpipa gjemt oppå loftet
kanskje kommer de hjem til deg en dag.

Vakkert. Jeg vet. Herregud, nå sporet jeg helt av. Snart får jeg vel hat-mail og trusler fra fornærmede Sunndalinger. Eller. Jeg tror ikke bloggen min er stor nok til å trigge hat-mailer. Og godt er det!

Tilbake til saken. Helga var - ikke overraskende - helt super. På lørdag var jeg, Anja, Sverre, Mardon og Espen på shabby restaurant. Jeg spiste såklart verdens mest kaloririke pizza. Larsen, som faktisk er en SUNNDALING, klarte også å forville seg til Kristiansund. Som vanlig syntes jeg det var morsomt å utøve blind vold mot denne stakkars gutten. Glade og mette vandret vi til kinoen, hvor vi så L.A Gigolo. Alt jeg visste var at Ashton Kutcher spilte hovedrollen, derfor antok jeg at dette var en passe hjernedød og morsom film.




Ganske fort så viste det seg at dette var på grensen til en pornofilm. Kanskje burde jeg ant ugler i mosen når sloganet var "it's a business doing pleasure", men jeg er som kjent ikke den skarpeste kniven i skuffa. Filme varte i halvannen time, og i løpet av denne tiden fikk vi se herr Ashton splitter naken i høyst perverse positurer ihvertfall 10 ganger. Kanskje 20.


Kremt.


DOBBELTkremt.
Jaja, det virket ihvertfall som om vår kjære filmfreak Sverre satte pris på dette "mesterverket" av en film. Og han har jo litt peiling, så det stemmer sikkert.

ELLERS, så skjedde det ikke så mye nevneverdig. Jeg kunne selvsagt skrytt hemningsløst om hvilken fantastisk kjæreste Espen er, men jeg er redd dere begynner å bli lei. Det jeg KAN nevne, er at jeg tvang han til å se Sweeney Todd, noe han egentlig ikke hadde så veldig lyst til. Det er noe med heterofile gutter og musikaler som bare ikke går overens. Dessuten fikk jeg endelig sitte på firhjulingen til Espen, som kan kjøre styggfort. år vi kom opp i 90 km/t på glatt vei, fryktet jeg genuint for mitt eget liv. På toppen av det hele fikk jeg vite etterpå at Espen ikke kunne se en ting. Koselig å vite. Jeg kunne sagt så mye mer om helga, men jeg føler det blir å gjenta meg selv. Den gikk ihvertfall ALT for fort!

I går reiste jeg hjem igjen med fly, og fantastiske Norwegian var forsinket. Jeg satt ved siden av to babyer som likte å hyle inni øret mitt, og bak meg satt det en fireåring som ikke klarte å stoppe å sparke setet mitt. På flytoget fikk vi se en nyhetssending om et nytt svineinfluensadødsfall, og alle jeg så satt og klamret seg til Antibac-flaskene sine. Alt ved det vanlige altså. Herregud for en vill verden vi lever i.

Nå har jeg ikke så mye mer å si. "HURRA!" tenker du. På fredag kommer my man på besøk i Oslo. Min tur til å rope hurra! Nå skal jeg lese i den EKSTREMT lettleste og fremmedspråklige anatomi-boka mi. Koselig til meg!

Hei på dere! Har dere savna meg? I bet you have. Grunnen til mitt fravær har ganske enkelt vært at jeg har hatt et liv i det siste. Og vært syk. Og bare vært generelt lat. Nuvel. Forrige helg var jeg nemlig på Oppdal! Med min svigerfamilie. Hurra! Eneste ulempen var da at jeg måtte sitte på tog i hele 5 timer for å komme dit. Heldigvis ble jeg holdt selskap av min kjære svigermor, så da gikk tida litt fortere. På slutten fikk jeg midlertidig litt ufortjent kjeft for at både toget og tiden gikk for sakte, noe som ikke passet henne ettersom hun begynte å bli desperat etter en røyk. (Unnskyld for informasjonsdelingen Ann Kristin, jeg VET du leser dette, men jeg kunne ikke dy meg!) Knis. Hytteturen i seg selv var helt fantastisk. Det var vin, det var øl, det var kortspill, det var peis, og det var farlige mengder med god mat. Dette hørtes jo nesten ut som en sang av postgirobygget. Men dere skjønner hva jeg mener, forhåpentligvis. Nå følger noen bilder som jeg- once again- har STJÅLET. Jeg må virkelig lære meg å ta bilder selv. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes at det krever så mye energi. Nuvel. All ære til Ann Kristin og hennes interesse for å fotografere!



Den superfantastiske hytta!




Vi hadde Badstue også! Jeg holdt meg derimot på mange meters avstand, ettersom jeg blir totalt ufungerende i temperaturer over 25 grader.



Jeg og Espen ble forvist til en artig liten sak, kalt "Karskstu". LURER på hva slags mistenkelige aktiviteter de vanligvis bedriver her inne altså.




Nå kunne jeg jo naturligvis sagt at GRUNNEN til at jeg ikke blogget før var at jeg ikke hadde tilgang til nett på hytta, men det ville jo vært å lyve. Det hadde jeg nemlig. Jeg var bare litt for beruset til å skrive et fornuftig innlegg.



Synd jeg ikke har et bilde av meg som knuser hele bølingen i "President". Ohyeah. Jeg er en helt fantastisk kortspiller. Verdens dårligste taper, og attpåtil tidenes mest selvgode og ufyselige vinner. Jeg ble også tvunget til en del Yatzi, noe jeg ikke ar like fornøyd med, ettersom terninger hater meg.

Den siste dagen ble jeg også tvunget til å være med på.. bowling! Og siden jeg VET at jeg alltid taper, (og oppfører meg som en drittunge deretter) kunne jeg liksågodt avstå fra hele spillinga og heller se på at de andre dreit seg ut. Da fikk jeg også masse tid til å leke paparazzi, noe jeg vet ALLE satte pris på:















Espen fikk forresten et akutt anfall av downs syndrom.


Sukk. Alt jeg må leve med. SUPERfantastisk kvalitet på disse bildene også, om jeg får si det selv! Helga endte (som vanlig) ALT for fort, og jeg måtte ta den kjipe, lange togturen tilbake til Oslo. Da spiste jeg en kyllingwrap som smakte spy (men jeg spiste den likevel, så jeg ikke skulle dø av sult), jeg drakk julebrus som sikkert gikk ut på dato for et år siden, og jeg satt ved siden av ei dame som tydeligvis var fanatisk redd for svineinfluesa. Hvert tiende sekund begynte hun nemlig å febrilsk vaske hendene med antibac mens hun glante på meg som om jeg var spedalsk. Forresten så var jeg helt sikker på at det satt en terrorist bak meg. Uheldigvis tok jeg ikke bilde av han, rett og slett fordi jeg ikke turte. Hvem vet hva slags reaksjoner jeg kunne fremkalt da! På et tidspunkt var jeg faktisk forberedt på at han kom til å løpe som en villmann gjennom toget mens han viftet med bomben sin. Heldigvis gikk han av på Dombås, og jeg kunne slappe av sammen med antibac-dama igjen.

De siste dagene har jeg for det meste tilbragt med å ligge influensasyk i senga. Og jeg kan bekrefte overfor alle som lurer: NEI, det er ikke svineinfluensa. Likevel er jeg så dødssyk at jeg knapt klarer å strekke meg etter fjernkontrollen. Men i dag.. i DAG dere, dristet jeg meg ned på butikken. Til og med de syke må ha mat! Og ettersom jeg ikke hadde ork til å ta meg bra ut, slengte jeg på meg det første og beste jeg fant. Helst hadde jeg lyst til å vandre naken nedover, men jeg er redd det ville skapt uheldige overskrifter og muligens (?) anmeldelser.
Anyways, SLIK gikk jeg kledd. i FULL offentlighet i norges motemetropol:



Det skapte en del reaksjoner det også skal jeg si deg. Jeg fikk stygge blikk fra blant andre velkledde homofile og motedronninger på tur med chihuahua'ene sine. Men alt er jo lov når man går litt i febertåke.
Forresten så hadde jeg ikke nok IQ til å matche sokkene mine en gang:

Den ene sokken tror jeg forresten er Espen sin. Dere kan betrygge dere med at det IKKE er Hello Kitty- sokken. Nå måtte jeg le litt for meg selv her. Uffda, dette er ikke bra.

NÅ skal jeg legge meg, og i morgen skal jeg og pappa kjøre til vakre Nordmøre! Jeg gleder meg allerede til 8 timer med Lady Gaga og gitarkameratene. Hurra!

Jeg vet at Knut blant annet har etterlyst en slik time for time innlegg, altså en rip off fra Linnea. Og det synes jeg igrunnen er helt greit. DERFOR, mine kjære venner, skal jeg ta dere med på en guidet tur gjennom gårsdagen. Nå er dere vel spente?


Vel, for det første; God frokost er superviktig:



Og med god frokost mener jeg da en gigantisk kopp med kaffe og et par nystekte boller fra Deli DeLuca. Da er energibehovet sikret for en stund ja. Sunt er det også!

På vei til skolen var det faktisk FINT vær, tro det eller ei. Da ble jeg litt glad inni meg.



Det som derimot var en liten partykiller, var at det var LIVSfarlig glatt ute. Jeg glei på asfalten et titalls ganger, og en gang endte det faktisk opp med at jeg lå og kavet i løvet. Dette har jeg dessverre ikke bilde av. Jeg kunne liksom ikke bare brøle til en fremmed og spørre han om han kunne fange dette magiske øyeblikket. Jeg har da stolthet jeg også.

På skolen fikk vi faktisk lov til å - hold dere fast - se og ta på en EKTE hund. Dette var et stort øyeblikk for oss, ettersom vi bare har mishandlet svindyre plastdyr tidligere.



Ja, jeg vet at mobilkameraet mitt har SUPER kvalitet. Christian virket faktisk litt skiplet over at hele gjengen satt og fotograferte og filmet som noen tullinger. Alle var tydeligvis like begeistret over å få se et annet levende vesen. En film har jeg også, som om mulig har ENDA bedre kvalitet enn disse bildene. Men siden jeg er teknisk multihandikappet, vet jeg ikke hvordan jeg skal legge den ut. Så hvis noen har ekstremt lyst til å se hvordan vi har det i timene, bør de gi meg litt innsikt i hvordan jeg kan bli venner med datamaskinen.

Selv om vi fikk se en EKTE hund, sviktet vi da ikke våre gode, gamle plastdingsvenner:





Her er det nemlig om og gjort og stikke til du treffer, uansett hvor lang tid det tar og hvor mye du mishandler det stakkars "dyret". Kan ikke si jeg føler meg HELT trygg på å drive og stikke på en ekte hund enda.

Dette har jeg forresten stjålet fra klassevenninnen min Martha: (håper hun tilgir meg)

SÅ happy fordi vi har klart å få ut litt "blod". We are your pet's worst nightmare. Mwahahah.

Såh, hva sier du? Fornøyd KNUT? Nå har dere ihvertfall fått et lite innblikk i hva vi bedriver dagene med. I dag har jeg vandret litt i parken, og det er løv OVERALT! Jeg fikk en slik ekstrem trang til å bare go nuts og rulle meg rundt i det. Dessverre var det også andre folk der. Uansett, jeg elsker høsten!











Kjenner ikke du også en voldsom trang til å bare hoppe rundt i løvet som en mentalpasient? Dumme folk som ikke kan la meg få ha parken i fred.

Men NÅ skal jeg vandre ned til Oslo S for å ta toget dere! Jeg skal nemlig til Oppdal, Espen, svigerforeldre, snø og hele pakka. Gleeder meg. Dere får ha en fantastisk helg. (Jeg oppfordrer alle på det sterkeste til å hoppe rundt i løvet dersom de får muligheten)

Snakkast!

Okei dere. Nå har skolenerd-genet som ligger latent i meg slått inn for fullt igjen. Og det er man glad for! Klarte med et nødskrik å bestå forrige muntlig presentasjon, så var det den der gigantiske oppgaveeksamens-tingen som skal leveres inn på fredag da. Jeg har utatt den så til de grader. Men i dag. I DAG dere, så åpnet jeg microsoft word'en min, gråtkvalt og med skjelvende hender, og begynte å skrive. Og jeg skreiv.  I TIMESVIS skreiv jeg. 5 sider, det var kravet, og 5 sider klarte jeg jaggu å få til også. Så nå er jeg sånn passe sliten i hodet. Jeg sa meg nemlig ferdig NU. I morgen må jeg sikkert renskrive hele pakka. Ikke har jeg peiling på om det er bra nok for General Christian heller, men det får så være. I helga skal jeg lure meg selv til å tro at det gikk S-U-P-E-R-T, og dermed kose meg ihjel. Så får man møte den harde virkeligheten senere. Uansett, det jeg fikk liksom litt lyst til å dele denne fantastiske gleden med dere midt på natta. Heldige dere!

Forresten, jeg har funnet ut at pcen min jobber UTROLIG treigt for tida. Kanskje ikke så rart, i og med at den har runda 5 år nå, og det er jo en hel mannsalder for en stakkars maskin. Uansett så tenkte jeg å hjelpe den litt på vei da, med å for eksempel slette noe av all den usaklige dritten som ligger der og bare tar opp plass. og DET var mye rart jeg har spara på! Blant skoleoppgaver fra vgs og titusenvis med bilder, kunne jeg finne slike ting som:


"Før ble det forsøkt å spinne og lage klær av myrulla, men man oppdaget av trådene var for svake. Myrull kan ogsp brukes som føde for dyr, bl.a. av rein. I dag brukes den ofte til dekorasjon, f.eks til å flette kranser. Myrull ble  også brukt som råstoff i papproduskjom
Hassel var en av de første løvtreærne som !"innvandret" etter istida"

og:

En pakke pølse

ketchup

en stoor flaske cola

2 6-pakninger tuborg

brød

nugatti

hestpøsj

majones

polarbrød

karbonader

hamburgerbrød

 

og ikke minst:

 

 

Tale til loffen

Jeg vil holde en tale for de tykke og de smale- nei

det vil jeg ikke, jeg vil snakke

om loffen, vår alles venn

i brødveien, loffen

sprø og fersk og rykende varm like

fra butikken, som man stakk fingeren inn i

og grov ut

varmt deilig hvitt

loffestoff og kom opp

med etter handelen, loff

åpnet av papiret i den ene enden og utminert

alt hva en tiårspekefinger

fromår, skorpens gylne nybakthet lå vernende omkring

og skjulte loffhulens åpning

et stakket sekund- hva min mor

kunne ha sakt i sakens anledning

er glemt, levende tilbake

står loffens varme innside, man blir tykk

av å spise loff, sies det, det er ikke sunt- mulig

det mulig det! Men viktigere er det (som jeg tror)

at man blir blid

av å spise loff, spør nå det første

blide menneskedu treffer

om han liker loff.

Vent så bare på svaret.

(eller spør meg!)

 

Sukk. Det er ikke rart pcen min er litt tullete. Den brukes nemlig til ALT. Huskelapp, infosentral og.. eh. ikke vet jeg hvilket funksjon den "Tale til loffen" har, men noe fornuftig må det jo være som ligger bak. Nå er jeg ikke så merkelig navla at jeg lagrer dikt om diverse matvarer i hytt og pine heller. 

Denne krabaten har jeg også funnet for godt å lagre en gang i tida:

Uffda. Tror igrunn at det ikke er noe vits å spekulere på hvorfor.

Husker dere for et par innlegg siden at jeg var helt overekstatisk og ropte hurra for utsettelser? Jeg mener det ikke likevel fant jeg ut. Hadde vi hatt presentasjonen på fredag, hadde det vært overstått by now. Men nå står lidelsen og venter på meg! Først må jeg vente på å få oppgaven på mail i ettermiddag, så må jeg være flink og forberede den, og så må jeg gjennom atter ei søvnløs natt fordi jeg gruer meg så mye til å fremføre i morgen! Sukk. Det er ikke lett å ha kombinert sosial/presentasjons-angst. Som om ikke DET var nok skal vi levere inn en massiv oppgaveeksamen på fredag, og jeg har vært flink og SÅ VIDT begynt. Greit, vi har hatt flere uker på oss. Jeg kan bare ikke noe for at jeg er så sykelig glad i å utsette ting. Jeg tror jeg liker skippertak nemlig. Jeg tror jeg arbeider best under press. Men med tida så viser det seg at- NEIDA, under tidspress får jeg bare masse angst og delvise grinesammenbrudd, og klarer dermed ikke gjøre stort. Herregud. Skjerp deg Silje. Slutt å desperat prøve å dra ut tida ved å skrive helt usammenhengende "det er så syyynd på meeeg"-innlegg på bloggen. Sånn! Nå skal jeg være flink og jobbe. Snart. Etter at jeg har sett om jeg har noe godt i skapet.




UGH!! Når jeg tenker over det har jeg forresten sinnsykt lyst på en t-skjorte ala denne:



Jaja. OPPGAVE NÅ. UGh...

Tiggere. Jeg tåler det ikke. Oslo vrimler av dem, på hvert skitne gatehjørne sitter de og ser stakkarslige og skamfulle ut. Og med at jeg ikke tåler det, så mener jeg ikke at jeg ser på dem med avsky eller forakt. Tvert imot. En bølge av skyldfølelse skyller over meg. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg sprader forbi i nyinnkjøpte klær, og nærmest vifter med den feite (?) lommeboka mi. De ser så triste ut. Noen er direkte skitne og avmagrede. De forteller hele verden den tragiske historien sin, uten å si så mye som et ord.

"Stakkars, stakkars deg." Alle tenker det, men ingen sier det. Istedet går de forbi med nesa i sky og later som om de ikke eksisterer, akkurat som meg. De haster hjem til venner, familie, varme og glede. Tiggere sitter igjen. Neste morgen vil de sitte på samme plassen som før, med et par femtiøringer ekstra oppi pappkruset sitt. Noen har plakater fremfor seg. "Jeg er sulten". Det river meg i hjerterota. I mange tilfeller må jeg faktisk kjempe for å holde igjen tårene. Jeg ser ikke på dem. Blikkontakt er noe jeg vet jeg ikke ville takle. Da ville jeg nok fått et psykotisk grineanfall, for så å kaste hele lommeboka mi + den nyinnkjøpte burgeren oppi fanget deres.

En gang møtte jeg på en tigger med fillete klær, avmagret ansikt og et stakkarslig lite smil om munnen. Han hadde en skitten bamse foran seg som knelet mot den nesten tomme koppen. Det ble rett og slett for mye for meg. Det var nesten så jeg fikk et lite sammenbrudd midt på Karl Johan. Jeg får vondt inni meg bare ved å tenke på det. Men enda vondere får jeg av de personene som rynker på nesa og mener at disse personene er avskyelige, mindre verdt og en skam for samfunnet. De er like fullverdige mennesker som "oss". Vi har alle det samme utgangspunktet, men hendelser, miljø og rett og slett uflaks kan gjøre at livene våre tar dramatiske vendinger. Tiggerne har en historie. Det er en GRUNN til at de endte opp slik, og det kunne nok like godt hendt deg eller meg. Disse menneskene får aldri den respekten de fortjener. De sitter ute i kulda og lever på kronestykker vi har vært så snille å avse. De spiser det du ville kastet, og de blir møtt med avsky, forakt, hetsing og trakassering hver eneste dag.

Ville du taklet et slikt liv?

Klokken nærmer seg 5 på natta (morgenen?) og jeg sover ikke. I morgen får jeg sikkert en sint telefonsamtale fra mamma. Hun overvåker nemlig bloggen min for å følge med om jeg sover nok, selv om hun ikke direkte innrømmer det. GRUNNEN til at jeg ikke sover, er at jeg tenker for mye. Ja, tro det den som kan, det er faktisk rimelig mye som foregår oppi det lille hodet mitt også, og da som regel når jeg ikke ønsker det selv. Nuvel. Jeg kom til å tenke på hvor urettferdig verden egentlig er. (Så orginalt Silje, gå og legg deg ned før du driter deg ut.) Men det er jo sant. Da tenker jeg ikke på de fattige barnene i Afrika, selv om det er et helt tema i seg selv. Neida. I det siste har jeg kommet over så mange trangsynte, egoistiske og direkte slemme mennesker. Hvorfor er folk slik? Det kunne ikke falt meg inn å oppføre meg slik mot NOEN, selv ikke min verste fiende. Jeg unner ikke noen psykisk terror. Liker folk å kritisere andre for å oppheve seg selv? Har de dårlig oppdragelse? Eller er de rett og slett dumme? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at det gjør meg direkte kvalm. Jeg er en slik person som tar kritikk veldig innpå meg, og blir direkte trist om noen skulle finne på å slenge rundt en hensynsløs kommentar av negativ betydning, til og med hvis den ikke er rettet mot meg. Det er så inni granskauen unødvendig.

Jeg vet jeg høres ut som en gladkristen tulling hvis jeg sier dette, men jeg velger å si det uansett: Kan vi ikke alle bare være venner? Eller. Kanskje ikke så bokstavelig talt. Men jeg synes ihvertfall at folk kan PRØVE å være mer tolerante ovenfor andre. Være mer aksepterende. Være et bedre menneske. Prøve å ihvertfall gå overens med folk rundt deg, selv om dere ikke har de samme interessene, den samme oppførselen, den samme troen eller det samme utseendet. Det gjør meg provosert at det ikke skal være mulig å se lengre enn til nesetippen sin.

Bare en slik passende avslutning: I wish we could all get along.I wish I could bake a cake filled with rainbows and smiles and everyone would eat and be happy...

Okei, bare sånn til å begynne med : HVOR BLIR DET AV KOMMENTARENE MINE? Jeg kan nemlig se på den fine lille statistikken min og konkludere med at det er minst 30 personer som leser det jeg skriver hver dag. Jeg blir litt lettere deprimert når disse ikke vil si hvor flink jeg er. Et lite overfladisk selvtillittsboost er noe alle setter pris på en gang i blant.

Men nå skal jeg bortsette å brette ut om fritidsproblemene mine, heldige dere.
For noen dager siden fikk jeg nemlig besøk av Lizabeth, min kjære venninne fra folkehøgskolen, som forresten har mista alt vettet og meldt seg inn i militæret. Neida. Militæret er sikkert bra det, for de som har tusen ganger bedre kondisjon og disiplin enn meg. Passende nok hadde mobilen hennes takket for seg dagen før, så vi avtalte ganske diffust over facebook å møtes ved slottet i 5-6 tida. Siden jeg er kronisk sent ute, endte det såklart med at jeg kom pesende og lettere stressa frem til møteplassen rundt kl 6, og ingen Lizabeth var å se. Optimistisk (?) som jeg er, tenkte jeg med meg selv at hun sikkert var like håpløs med tida som meg, og satte meg ned for å vente. Og vente. Og vente litt til. Jeg beundret gardistene som marsjerte frem og tilbake, og et par-tre ganger tok jeg meg til og med tid til å ta bilder for diverse japanske turister. Snille meg. Etter ca en halvtime med venting i kulda, utviklet jeg etterhvert nok fritidsproblemer og kjedsomhet til å begynne å leke turist jeg også. Dvs, jeg tok helt usaklige bilder med mitt fantastiske mobilkamera:











Dette holdt meg opptatt i ca 15 minutter, så var det tilbake til å sitte ved statuen og se dum ut. Jeg kjente at jeg begynte å bli direkte provosert. Jeg følte meg svikta. Vi hadde jo tross alt en date. Til og med gardisten begynte å gi meg medfølende "stakkars-har-du-blitt-svikta-av-daten-din"-blikk. Jeg følte meg til dels skamfull over å få stille sympati fra en som tilbringer dagene med å stå som en idiot  foran slottet. Etter godt og vel en time, begynte jeg å bli såpass nummen i fingrene at jeg ikke engang klarte å skrive klage-meldinger til gud og hvermann. DA var det på tide å traske "The walk of shame" hjemover. Vel fremme på hybelen logga jeg på facebook og håpet i mitt stille sinn at Lizabeth hadde nettilgang. Og jada, det hadde hun. Jeg fant fort ut at hun satt på oslo S, og så minst like dum og forvirret ut som jeg hadde gjort foran slottet. Med den militære disiplinen hun har fått innøvd, hadde hun nemlig i god  tro møtt opp på plassen vår FØR tida, og gått RETT før jeg kom spurtende inn. Typisk. Vi gjorde ihvertfall et nytt date-forsøk. som viste seg å være mer vellykket enn det første. Deretter trasket vi nedover Karl Johan på desperat jakt etter en kafe, men ALLE var stengt. Når begynte kafeene i Oslo å stenge klokken 8?! Til og med i fattige Kristiansund har de åpent lengre enn det. Nuvel. Vi hadde da alltids Burger King! (Nå skal det nevnes at det bare var meg som i det hele tatt spiste burger. Uffda.) Lizabeth nøyet seg med å være alt for sunn og heller sitte og sippe til en brus:



Etter vi praktisk talt ble jaget ut av BK, gikk vi for å avslutte kvelden på hybelen min. Det hørtes feil ut. Men dere skjønner hva jeg mener. Der oppstod det en del samtaler som ikke egnes seg for å publiseres på nett. Noen timer senere måtte hun tilbake for å ta toget, noe som gjorde meg litt trist inni meg. Jeg savner Lizabeth!

Som dere ser, livet suser og går her i Oslo. Ja, det glemte jeg jo å nevne! Intet innlegg uten oppdatering om mitt fantastiske syndrom. Jeg rota meg jo bort på Majorstua her om dagen, for å ta EEG. (dvs måling av elektrisk aktivitet i hjernen.) Det er jo egentlig et lite kapittel for seg selv, ettersom jeg slet som en tulling for å finne frem. Utforsking er ikke min sterkeste side. Men jeg tror jeg skal la være å utbrodere om hele den seansen. Uansett, så fant de IKKE noe merkelig. Kan dere skjønne det?! Ikke jeg heller. Om noen uker går turen videre oppover i det håpløse helsesystemet, nemlig til nevrolog-mannen. Det skal bli riktig gøy.

Til sist: en gladmelding. Vi skulle jo egentlig ha muntlig eksamen i morgen IGJEN, men nå fikk jeg vite at det er utsatt. Jeg er ikke en person som liker å være ferdig med ting kjapt, utsatt lidelse er heller å foretrekke. Hurra for utsettelser!

Akkurat nå kjeder jeg meg litt. Noen som har lyst til å komme på besøk?

Nå som jeg sitter her midt i den kaotiske storbyen og hører på de konstante sirenene som uler utenfor, lengter jeg tilbake til de nordnorske bygdestrøkene. Jeg savner de to stakkarslige matbutikkene som var de eneste som befant seg innenfor flere mils avstand. Butikkene kalte vi bare for "Arild" og "Egil", etter de som drev dem. Ikke noe Rema 1000 eller Coop her i gården nei! Jeg savner faktisk å kun ha EN buss tilgjengelig daglig, untatt på lørdagene, hvor man ikke kom seg noen steder. Jeg savner å se helt sminkeløs og forjævlig ut uten at det gjorde noe, ettersom alle andre fremstod som minst like udelikate. Jeg savner den tida hvor ubarberte legger faktisk var en nødvendighet store deler av året, ettersom det gav litt ekstra isolasjon for kulden. Jeg savner å nesten omkomme av latterkrampe hver dag. Jeg savner å bo med de mest mentalt ustabile personene i hele landet. Jeg savner å bli sjekket opp av smådesperate militærmenn en gang i måneden. Vel, egentlig ikke. Men gøy var det. Men ikke minst: Jeg savner den gode stemningen, de herlige folka og de fantastiske dyrene.

And now I present to you: små kameraøyeblikk som gjør at jeg savner folkehøgskolen 69 nord ENDA mer.

Jeg savner å hoppe i snøen som en gjeng med aper.



Jeg savner å leke lesbisk.



Jeg savner de øyeblikkene hvor en stakkarslig sjokolade var alt som skulle
til for å gjøre meg ekstremt lykkelig.



Som nevnt tidligere: Jeg savner å leke lesbisk.



Jeg savner å sitte fast midt i et skummelt stryk med Astrid, som forøvrig
benyttet enhver anledning til å kjefte meg full.



Jeg savner å se på at Oda danser macarena for seg selv på dansegulvet,
mens "Born to be wild" synges med stor innlevelse på scenen.



Jeg savner de ekstremt perverse og uforklarlige hendelsene
som ikke forekom på noe annet internat enn vårt.
I tillegg kjenner jeg at jeg savner forkleet vårt en smule.



Tja, dette havner vel under samme kategori som det forrige bildet.



Jeg savner å slite meg avgårde på ski med en sekk som veier halvparten så mye som meg selv.
Tro det eller ei.



Jeg savner de øyeblikkene hvor jeg sa noe så hinsides dumt, at Astrid fikk dette ansiktsuttrykket:
(noe som forekom ekstremt ofte)



Jeg savner å ødelegge tingene til Wencke, for så å skylde på henne.



Jeg savner å gå berserk med BioTex (?)



Jeg savner å posere foran hvert eneste skilt i hele Malangen.
Generelt savner jeg å være de selvutløser-taperne vi var.



Jeg savner den dagen hvor jeg var så genial at jeg klarte å lure en uskyldig mann
til å la meg teste den superdyre snscooteren hans.



Jeg savner å fremstå som en galehus-pasient foran butikken til Arild.



Jeg savner å lage helt ufungerende rypefeller med Oda.



Jeg savner å  falle sammen i latterkrampe på kjøkkengulvet.



Jeg savner å falle sammen i latterkrampe ute i snøen.



Jeg savner å være glad nok til å glise bredt og ekte -
til tross for at vi hadde traska gjennom skog og mark i dagevis,
og derfor så ut som et par poser med hundebæsj.



Jeg savner å være så overtrøtt at vi kunne bli underholdt av ei brøytestikke.



Jeg savner å ligge i ei klynge på gulvet.



Og sist, men ikke minst: Jeg savner de romantiske rideturene.



Dette ble kanskje litt vel mye savn. Men så mye savner jeg faktisk folkehøgskoleåret.
Ok, nå skal jeg slutte å si savn.

Ja dere, nå har Silje vært lat og tiltaksløs nok en gang, noe som fører til at det har skjedd ganske mye siden sist. Skal prøve å oppsummere det hele på en overkommelig (dog noe kaotisk) måte.

I forrige uke var jeg til studentlegen, som av alle plasser befant seg inne på området til universitetet på Blindern. I god tro slengte jeg meg på trikken og satset på å finne frem. Det skulle vise seg å være MYE vanskeligere enn først antatt. Området er DIGERT, og får veterinærhøgskolen til å se ut som Tingvoll vidaregåande i forhold. Etter å ha vimset rundt i godt og vel en time, svelget jeg endelig stoltheten min og spurte noen om veien. Oh, the shame.



Lettere stressa og svett, fant jeg da frem til slutt. Venterommet hos studentlegen viste seg imidlertidig å være et lite klaustrofobisk mareritt i seg selv, men humøret ble straks bedre da en gammel hotell cæsar-stjerne bestemte seg for å sette seg rett ovenfor meg. Det var forresten dama som fikk Vilde til å bli lesbisk for et par sesonger siden:





Neida, jeg skjemmes ikke overhodet over at jeg har slike brede kunnskaper om norges mest pinlige såpeserie. Jeg elsker den nemlig. Der var det ut i offentlighet! Uansett, denne litt falmede stjernen tydeligvis klart å produsere en baby, som hun nå stolt viste frem til hele venterommet. Og slik som babyer flest blir, ble denne også sulten etterhvert. Uten hemninger blottla hun begge puppene ca 20 cm fra ansiktet mitt, og så ikke ut til å skjemme seg så mye over det. Jeg på den andre siden, ble litt pinlig berørt og fant det best å studere brosjyre for SOS-barnebyer ned til hver minste lille detalj. Der var nesten en lettelse når en tydeligvis møkklei lege ropte opp navnet mitt. En time senere sjanglet jeg meg noe blek og blodfattig ut derifra, og klarte så klart å gå meg bort på veien TILBAKE til trikkestoppet. Jeg gikk nemlig ca 20 min i totalt motsatt retning enn hva jeg skulle før jeg innså at jeg overhodet ikke kjente meg igjen. Er det mulig? Om ei uke skal jeg på EEG hvor de skal granske den elektriske aktiviteten i hjernen min. Tipper det blir noen interessante funn.

På fredag satte jeg og pappa nesa mot vakre Nordmøre, i bil denne gangen.



Det betyr at pappa styrte musikken hele veien. 8 timer med høylytt brøling av "Poker face", "If u seek Amy" og diverse Jørn Hoel-sanger er vel kanskje ikke drømmesituasjonen, men jeg fikk fortære utallige burgere, baconpølser og annet junk, så da var jeg fornøyd. (Mange av dere stusser nok over dette, ettsom jeg hadde et innlegg tidligere der jeg skrøt hemningsløst om hvor sunn jeg skulle bli. Dette var nok bare en fase, dessverre. Er jeg heldig kommer den tilbake om et par måneder.) Helga med Espen var like fantastisk som forventet. Vi tilbragte mesteparten av tida på ei hytte uti ødemarka, med utedo, vann som må hentes fra en bekk, kortspill og hele pakka. Jeg elsker hytteturer! I tillegg ble jeg overøst med romantiske gaver og komplimenter. Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort for å fortjene noe så bra som Espen. Nå ble jeg litt vel klissete her, men det må jo være lov å skryte litt når man først kan.
På mandag var the good times over for denne gangen, og den dagslange bilturen tilbake til hverdagsmaset gjorde meg lettere deprimert. Denne gangen ble pappa akkompagnert av Kurt, Ali og resten av gutta i "de nye gitarkameratene". Oh, the joy!

Nå har jeg forresten besøk av Alex, og det fortjener nesten et helt innlegg for seg selv. Tror jeg bare slenger med noen bilder som har blitt tatt, så får de stå for snakkinga.


Dette var mens vi enda oppførte oss nogenlunde normalt.

Men så..











Jaja, sånn kan det gå.

Nå er jeg forresten dopet på en salig blanding av sovepiller, melkesjokolader og syntetiske søtningsstoffer. You should try it!

Ja nå er det helg dere! På godt og vondt for min del. Veterinærhøgskolen er vel allerede sjokkert over mitt rekordhøye fravær. (og mer skal det nok bli!) Jeg har svidd av halve stipendet på legeregninger (bortkastede legeregninger riktignok) og jeg har snart blitt så invalid av denne mystiske "sykdommen" at jeg klarer knapt å utføre vanlige, dagligdagse oppgaver. I morgen skal jeg på legebesøk nummer 99 og på fredag skal jeg stå mutters alene foran hele klassen og fable i vei om et tema jeg ikke har peiling på. It's my worst nightmare coming true. Hjelp?

Vel, nok syting. På fredag kom nemlig Knut på besøk. Han var lettere forvirret og sjokkert over storbyen når jeg møtte han ved slottet. Tror ikke det dårlige førsteinntrykket har blitt rettet opp i helga, dessverre. Til tross for at jeg har vist han rundt og prøvd å belyse byens positive og vakre (?) sider så godt jeg kan, syns har fortsatt at Oslo er noe dritt. (ikke det at han har sagt det rett ut, men Knut er nok ingen urban storby-kar.) I går var Knut veldig ivrig på å shoppe, og mente at Oslo city var plassen og gå. Han angret nok litt på det i ettertid, ettersom Oslo city på en lørdags ettermiddag er et klaustrofobisk mareritt, til og med for de som ikke har klaustrofobi og sosial-angst i utgangspunktet. Knut og jeg stilte ikke særlig sterkt med andre ord. Mens han vandret ivrig fra butikk til butikk på jakt etter den perfekte, overprisede jakka, fant jeg det for godt å vandre rundt på diverse interiør- og klesbutikker og sikle på ting jeg absolutt ikke har råd til. (som nevnt tidligere; alle pengene fra lånekassen ligger nå i lommene på oslos håpløse leger. De resterende brukte jeg noe motvillig på husleie og internett-regninger. Ah, it sucks to be a grown-up.) Inne på Vero Moda kjente jeg at klausen holdt på å gi meg et lite besvimelsesanfall. Heldigvis var Aylar Lie 2 meter unna meg, og hadde sikkert reagert dersom jeg hadde ramla over henne. Da Knut endelig kom seg ut av kjøpetåka ville jeg bare hive i meg junk food og ha meg hjem så fort som overhodet mulig. Ettersom vi var for late til å gå, hoppa vi på nærmeste trikk. På trikken satt jeg og fablet i vei om ett eller annet med gestikulerende bevegelser og stor innlevelse en god stund, før jeg merker at Knut overhodet ikke følger med på det jeg sier. Jeg ble en smule irritert. Knut hvisker ivrig inn i øret mitt at Linnea og Ida Wulff står rett framfor oss. (For dere som ikke er like kule som oss; de er altså et par av de mest kjente bloggerne i Norge.) Jeg smiler og fortsetter og snakke, mens Knut fortsatt oppfører seg ekstremt merkelig. Han skjelver nærmest, og klarer ikke stoppe og stirre på de store idolene hans. Det er tydelig: Knut har blitt starstruck. SKIKKELIG starstruck. Når stoppet vårt kommer prøver jeg å få kontakt med han, men uten hell. I en slags zombie-tilstand reiser han seg opp, men klarer ikke å ta seg sammen nok til å komme seg av trikken. Plutselig befinner vi oss foran de kjente bloggerne. Trikken starter å bevege seg med et voldsomt rykk,  og jeg famler desperat etter noe å gripe fatt i. De få sekundene jeg holder på å miste balansen, farer tusen tanker gjennom hodet mitt. Et par av dem var:
1. Hvis jeg faller nå, kommer det til å gjøre virkelig vondt.
2. Hvis jeg faller nå, kommer alle til å se på meg, jeg kommer til å bli rød som en tomat, og blir så traumatisert at jeg aldri klarer å nærme meg en trikk igjen.
3. Hvis jeg faller fremover, vil jeg mose babyen som sitter i barnevogna rett foran meg, og det er sikkert ikke særlig populært.
4. Hvis jeg faller bakover, vil jeg ramle rett oppå  Ida Wulff og Linnea, og enten    a)drepe dem    eller b) bli blogget om i et særdeles pinlig blogginnlegg.

Heldigvis fikk jeg klamret meg fast i en metallstang i siste liten.

Vel oppe på hybelen var Knut fortsatt i ekstase, og sendte sms til alle vennene sine om at han hadde pustet samme luft som Linnea og Ida Wulff. Han fikk også uheldige bivirkninger av dette stjernemøtet. Adrenalinkicket førte nemlig til at han begynte å fossblø ukontrollert ut av nesa:



Jeg kan meddele at han kom seg relativt fort, og ikke bærer varige men. Etter denne spenningstoppen gikk det egentlig bare nedover. På en koselig måte altså. Vi har for det meste slappet av og skvaldret i vei som reale sladrekjerringer. Våre nye favorittfraser har blitt "OMG" og "hore, hore, hore!" (dette skal altså synges med stor innlevelse.) Jeg tvang han også til å se Løvenes Konge med meg. Alt ved det normale altså. Vi har også testet ut en ny diett, nemlig Lakrisbolle-dietten. Anbefales virkelig. Mannen på Deli DeLuca ler hver gang han ser meg, og begynner å stappe nedi 3 lakrisboller i en pose uten at jeg trenger å si noe. Herregud så flaut. Hvis han er på vakt i morgen tidlig også, blir det ikke lakrisboller til frokost. SÅ desperat er jeg ikke.

Nå må jeg syte og klage litt igjen. Dere skjønner, jeg har fått en ny nabo. En NYFOMAN nabo. Hun har besøk av en diger fyr fra England, og de har heftig sex minst 10 ganger om dagen. Senga hennes knirker noe inni granskauen, og hun er ikke akkurat stille av seg. Det har skjedd flere ganger at dette bordellet har fungert som vekkerklokke for oss. Ah, kan du tenke deg en finere måte å møte dagen på? Knut har blitt lettere traumatisert av dette, stakkars. Nuvel. Dette er nok ikke siste gangen dere hører om denne spennende nye naboen. She's here to stay.

Nå skal jeg ete meg fordervet på oreo-cookies, før jeg tar kvelden. I morgen venter en ny dag med venting på legekontoret. Heldige meg!

Kanskje noen av dere stusser over overskriften min. Kanskje tror dere at jeg endelig har tippet over kanten og ned i avgrunnen. Men neida. Jeg har rett og slett fått en liten aha- opplevelse. I går var jeg til legen for n'te gang. På venterommet ble jeg holdt selskap av en rimelig hjerneskada fyllik, som veksla mellom å diskutere med seg selv og rope på en ikke-eksisterende tannlege. På den positive sida fikk jeg se Eli Tvedt. Og ja, hun ser like dum ut i virkeligheten som hun gjør på tv. (eller deilig da, om du vil.) Vel inne hos legen tok jeg et dusin blodprøver, og forhåpentligvis vil disse lede frem til en eller annen konklusjon om hva som feiler meg. Ikke det at jeg virkelig tror det, men det er jo lov å håpe! For å gå dypere inn på problemet, og det vet jeg jo at dere har utrolig lyst til, så kan jeg nevne at jeg har B12-mangel oppå toppen av det hele. B12 er da et vitamin. Og det er ganske farlig å ha mangel på det, ettersom det kan skade både nerver og hjerne. Og siden jeg har begynt å føle meg lettere retardert i det siste, så KAN jo det være forklaringen på ca alle mine problemer. Det er det jeg håper ihvertfall, at det skal være noe så frustrerende simpelt. Uansett, så skulle jeg få lov til å få en "injeksjon av B12-konsentrat i blodet", som legen så pent sa det. Lykkelig uvitende vandret jeg inn på laboratoriet, hvor det stod en litt for blid sykepleier med latex-hansker og en gigantisk sprøyte. Jeg har vel aldri vært særlig redd for sprøyter, men denne gav meg litt lyst til å hyle infernalskt og hoppe ut av vinduet. Sykepleieren ba meg om å kneppe opp buksa og legge meg ned på magen. På dette tidspunktet fikk jeg mine anelser om at dette ikke var en helt vanlig sprøyte som skal stikkes inn i armen. Neida, den skulle settes rett i ventre rompemuskel. Hurra! Jeg kan informere dere om at det er enda vondere enn det høres ut som. Neste uke skal jeg tilbake og gjøre det igjen. Ah, har dere ikke kjempelyst til å bytte liv med meg?



Nuvel. støl, pinlig berørt og 700 kr fattigere vaklet jeg meg ut av legekontoret og inn på nærmeste matbutikk. Jeg fikk plutselig en intens trang til å være sunn. Det må jo være en grunn til at kroppen min plutselig går a dundas. Kanskje har årene med burger og sjokolade satt sine preg? Det endte ihvertfall opp med at jeg hamstret inn frukt, grovt brød, leverpostei, vitamindrikk, youghurt, you name it.



Ja, jeg er litt redd selv. Nå skal det nevnes at jeg også kjøpte meg tre nystekte sjokoladeboller som jeg klarte å fortære på veien hjem. Likevel, jeg fortjener litt skryt! Skal vi sette i gang et veddemål om hvor lenge denne sunnhetsfasen varer? Det slaget er vel kanskje tapt allerede, ettersom jeg var på Burger King med pappa i dag. Uffda.

Ellers er det vel ikke så mye å meddele. I dag var jeg så sliten at det var et ork å sitte oppreist i det hele tatt. Håper jeg våkner i morgen og er mirakuløst frisk og fin! (Det håper jeg vel egentlig på hver eneste gang jeg går til sengs om kvelden.) Dere som har helsa i behold skal virkelig prise dere lykkelige. Nå høres jeg kanskje ut som en gammel dame, men jeg mener det virkelig. Før satte jeg ikke pris på hvor heldig jeg faktisk var som var helt frisk. (vel, "frisk" er relativt. Men dere skjønner.) Jeg maste og klaget som helt åndssvake ting, bagateller som ikke ville falt meg inn å syte om i dag. Hvis jeg blir frisk nå, skal jeg sette mer pris på det jeg har, og ikke kaste bort tida på å fokusere på alt som er negativt. For så ille er det faktisk ikke. Jeg skal bli et nytt og bedre menneske!

Heh. Nå er det kanskje på tide å avslutte her, jeg høres jo ut som en gladkristen tulling. Til slutt kan jeg vel si at jeg er bittelitt glad også. Jeg er glad fordi jeg skal hjem til Espen om en og en halv uke. Som vanlig gleder jeg meg som en unge på lillejulaften! Eneste minuset er at vi har en eller annen fremføring før den tid, og jeg ANER ikke hva oppgaven er. Jeg har vært for opptatt med legebesøk, eting, samt å synes synd på meg selv. Jaja, alt ordner seg tilslutt!
Håper jeg.

I går var det ekstremt synd på meg. Jeg måtte slepe meg opp av senga umenneskelig tidlig, fordi noen hadde bestemt at akkurat denne dagen skulle skolen begynne kl 08.15. Dette førte selvsagt til at jeg vandret rundt i en slags zombie-tilstand resten av dagen. Vi lærte hvordan vi skulle håndtere timebestillinger, betalinger, resepter osv. Det høres rimelig enkelt ut, men jeg og høyteknologiske duppeditter har vel egentig aldri gått særlig bra overens. Jeg satt og reiv meg i håret halvparten av tida, mens jeg innimellom gjorde ting på min egen keitete (og garantert uriktige) måte. Etter fire timer med frustrasjon innså jeg at maskinen hadde vunnet krigen. Jeg heiste det hvite flagget og trasket heller hjemover, hvor jeg visste det lå sjokoladepudding og ventet på meg.

På kvelden var jeg romlemantisk og hentet Diana på togstasjonen. Det ble en del overstadig gjensynsglede og påfølgende hete omfavnelser, noe som førte til at mannen ved siden av oss antok at vi var lesbiske. Ting er ved det samme gamle altså. Siden da har vi tilbragt tiden med å snakke høyt og lenge om det meste og de fleste, sunget "poker face" og "phantom of the opera" i full offentlighet og edruelighet (dette er HELT standard prosedyre når det gjelder oss. Ingenting å bekymre seg over.) Blitt sjekket opp av utallige fylliker, (Hvem kan vel egentlig klandre dem?) shoppet bort penger vi ikke har, vært på desperat jakt etter vinmonopol, gått oss bort i byen. sjekket ut gardistene, kritisert kvaliteten på det norske slottet, diskutert og fundert på hvorfor man aldri ser kongefamilien på gata,  og spist sushi og lakrisboller i kongeparken. Nå må det nevnes at vi også har sovet i samme (lille) seng, og generelt gitt inntrykk av å kjøre i feil fil. Slik har det alltid vært, og slik kommer det vel også alltid til å være. Vi blir nok et par suspekte gamle damer med forstyrrende lesbe-tendenser.






















Nå har jeg akkurat fulgt en lettere sinnsforvirret Diana til trikken, og kjenner at jeg egentlig har lyst til å legge meg nedpå litt. Greit, det er slikt bare gamle mennesker har lov til, ikke noen som er yngre enn nesten-pensjonistalder, og IHVERTFALL ikke 20-åringer. Men jeg er sliten. Det ble seint i natt pga skravling og generell tullskap, og Diana er slikt et sinnsykt A-menneske som bare er lys våken kl 8 om mårran, uansett hvor seint det ble kvelden før. Og det må jeg selvfølgelig lide for. Da klokken nærmet seg halv ti syntes hun jeg burde skamme meg fordi jeg hadde sovet vekk halve dagen. Hun er nå en av de få som kan skryte på seg å ha dradd meg opp av senga før klokken 12 på en fridag. Men som sagt. Nå er jeg trøtt. Kan jeg slippe unna med å.. eh.. sove middag? Om et par timer har jeg nemlig date med Line, vi skal på kino og se "Jenta som lekte med ilden".




Siden jeg er bortskjemt og hadde fri i dag, har jeg liksom ingen unnskyldning til å se ut som noe som nettopp har stått opp fra graven. Slik kan jeg liksom ikke vise meg offentlig føler jeg. Derfor MÅ jeg nesten legge meg nedpå litt. Jepp, der var det avgjort. God "natt" !

Tja, hva har skjedd siden sist? For starters, så har jeg brutt loven. Det stemmer. Flinke, pliktoppfyllende Silje dreit i alt som het lover og regler, og rånet heller rundt på firhjuling. Greit nok, den klarte knapt å holde seg oppe i 60 km/t hvis jeg var heldig (40 km/t i oppoverbakke), og det hele var meget enkelt. Den hadde gass og den hadde brems, og en bitteliten mopedmotor. Det bør jo til og med jeg klare å holde styr på. Og bra gikk det jo. Espen tok meg med på rånertur inni de svarteste Frei-skogene, og noen ganger dristet vi oss til og med ute på hovedveien. Jeg må innrømme jeg fikk litt panikk når det plutselig var en liten rekke av biler bak meg. Firhjulingen til Espen var dessuten av mye tøffere kaliber, og kunne lett komme opp i over 100 km/t. Det sier seg selv at han ikke gadd å vente på meg hele tiden. Mens han var opptatt med å kjøre fort og uforsvarlig, hadde jeg mer enn nok med å holde meg unna grøftene og unngå å tippe over. (Sistnevnte skjedde nesten et par ganger, men det var det heldigvis ingen som så.) Morro var det, men jeg kan vel egentlig konkludere med at jeg ikke er noen fartsrype. Jeg er litt for redd for å velte, og er meget forsiktig i svingene og i ujevnt terreng. Og da er liksom hele poenget med firhjuling borte, når man ikke setter liv og helse på spill. Siden jeg er veldig glad i å kartlegge det verst tenkelige utfallet av enhver situasjon, funderte jeg på hva jeg skulle gjøre dersom politiet fikk lyst til å stoppe meg. (Med flaksen min, er det faktisk et under at de IKKE gjorde det.) Jeg hadde derimot en plan. Planen var å spille ekstremt dum, blond og deilig; en plan som faktisk ikke kan slå feil. Det er jo en av fordelene med å være jente på et kjøretøy. Jeg skulle ha latet som om jeg ikke visste at jeg var på kant med loven, for deretter å ha lagt all skylda på Espen, mens jeg gav politimannen et par heftige, flørtende blikk. Heldigvis havnet jeg ikke oppi en situasjon der jeg fikk bruk for den geniale planen min, (og bra var det, for Espen fortalte meg senere at hans plan var å bare stikke av og la meg takle problemene på egenhånd.) men dere må innrømme at jeg er over gjennomsnittlig utspekulert, for ikke å nevne umenneskelig smart.



Jeg trodde aldri jeg skulle skrive så mange setninger om et kjøretøy. Men nå har det altså skjedd. Og jeg skammer meg igrunnen litt, fordi det er jo ikke det eneste jeg har gjort i helga. Vel jeg må innrømme at jeg har tilbragt mesteparten av tiden med Espen. Jeg var også innom mamma og pappa, samt at jeg fikk besøk av Anja. Det var som vanlig utrolig koselig. Jeg har lyst å bare pakke henne ned i bagen min og ta henne med til Oslo! Ingen dårlig plan, hva Anja? Ja, det er sant! Jeg må jo fortelle litt om hvor utrolig skummel hovedstaden faktisk er. Det visste dere vel kanskje fra før, men jeg har lyst til å utbrodere litt likevel. Som vanlig tok jeg det seneste Oslo- flyet jeg kunne finne på søndag, slik at jeg kunne tilbringe mest mulig tid på Møre. Det høres jo i og for seg veldig lurt ut, men i praksis var det ikke det smarteste valget. Siden flyet mitt gikk 22.00 fra Molde, landa jeg ikke på Gardermoen før i elleve-tida. Derfra måtte jeg springe for å rekke Flytoget, som bruker ca 20 min til Oslo S. og DET, mine venner- (ja, jeg har faktisk et poeng med dette)- DET betyr at jeg ikke var fremme i Oslo sentrum før rundt halv tolv. Dvs at jeg befant meg midt i Oslo sentrum rundt midnatt, og jeg skulle GÅ hjem til hybelen. Man skulle tro at det ikke var så mange folk ute og surret mitt på søndagsnatta, men det var det gitt. Og da snakker vi ikke om vanlige koselige folk, men slike folk som stirrer på deg og kommer med kommentarer som: "Hey girl, come and sit with me! I'll buy you a drink! COME ON!" eventuelt : "har du no' småpenger elleeer?" Jeg småsprang oppover hele Karl Johan. På det tidspunktet hadde jeg sykelig lyst på burger, men jeg var så vettskremt at jeg presterte å ignorere hele fem (!) Burger King- sjapper. Og da VET dere at det er ille! Vel fremme ved slottet følte jeg meg litt tryggere, til tross for at slottsparken var totalt mørklagt. Jeg prøvde å fokusere å gardistene som marsjerte rundt på området. Jeg trøstet meg med tanken på at disse menneskene var topptrente, og attpåtil drasset rundt på gevær. Fra slottet er ikke veien hjem lang, og 5 minutter senere reiv jeg opp døra til min lille, trygge ettroms. Jeg hadde vandret rundt i Oslos slumstrøk midt på natta, ALENE. Men jeg overlevde, og jeg var uskadd. Et lite mirakel i seg selv, vil jeg påstå.

Nå er det fullt kjør med ny skoleuke. Så langt har vi klemt oss sammen i ekstremt trange forelesningssaler, for å høre på rimelig umotiverende foredrag om foring av diverse dyr. Kanskje jeg overdriver litt når jeg sier at de var umotiverende, men jeg har vært så ekstremt trøtt i det siste. Og kuas fordøyelsessystem er ikke akkurat oppkvikkende. Forhåpentligvis er det noe som kommer seg, for det er rimelig plagsomt å være så sinnsykt uopplagt!
Forøvrig virker det som om dette med trøtthet er et velkjent fenomen for dyrepleier-studenter ved NVH for tida:





Pausene er til for å soves bort!

"Bestevenner". Det er en velkjent klisje. Jeg er en av de heldige som virkelig gjør ære på denne klisjeen. Jepp, that's right. Jeg er 20 år, men det er fortsatt mennesker i livet mitt jeg vil kalle Bestevenner. Venner som er et trinn hevet over alle andre. Venner som vet alt om deg, og likevel liker deg. Venner som kan forstå nøyaktig hva du mener om noe, bare ved å utveksle et blikk eller et smil. Jeg har slike.

Jeg ble litt inspirert av den fine, lange telefonsamtalen jeg hadde med Wencke i går. (for de som ikke vet det, er Wencke min tysk/kristiansandske sjelevenn som ler enda høyere enn meg. Det er nå flere tusen mil som skiller oss, og det føles rett og slett feil.) Jeg kom til å tenke på hvor mye venner betyr. Hvor mye de alltid har betydd. Det finnes ingen bedre følelse enn å le høyt og lenge med et ekte venn. Så langt har jeg rimelig få ekte venner i Oslo. Jeg kan ikke være meg selv fullt ut. Da ender jeg opp med å få rare blikk og diverse østlandske kommentarer. Og jeg savner de som VIRKELIG betyr noe. Det gjør meg fysisk vondt å være borte fra dem. Jeg vet ikke om de føler det på samme måte, men det er visse personer jeg nesten er avhengig av. Mer avhengig av enn sukker, kaffe, og til og med gutter. Jeg har alltid sagt at det er noen personer jeg kommer til å plage til den dagen jeg dør, og det mener jeg fortsatt. Jeg skal bli den gale tanten til ungene deres, jeg skal være der mens de sakte men sikkert blir transformert om til gamle, rynkete damer. Vi har lenge snakket om at vi skal være de mest ustabile skrullingene på gamlehjemmet, med de samme gamle vitsene, og den samme, dårlige humoren vi hadde allerede på ungdomsskolen. Vi skal snakke om den tiden vi tok av til horete Britney Spears-sanger og gjorde alle guttene mo i knærne. (Det er vel å pynte litt på sannheten, men når man er gammel har man jo lov til det.) Jeg savner bading i regnvær, steining av brennmaneter, tidenes tørreste humor, å bli mistenkt for å være lesbiske, grotesk perversitet og latterkramper som ikke kan bli forstått av de som står utenfor. Jeg savner det så inderlig mye. Men jeg vet at vi en dag skal snu hoder og fremkalle hakeslepp igjen. Kanskje på bygda, kanskje i storbyen. It aint over yet. Noen har bare trykket på "pause"-knappen.



Your cheerful smile
Your caressing hand
It's the really simple things
That make your life look so grand

You're so special to me
It's in your eyes
I see the truth
There is no disguise

It's your spirit
Maybe your soul
But my life without you
Would feel painfully old

You've been a true friend
I hope you stay
I would be so very empty
If you ever went away

Ja, nå har jeg vært ekstremt sløv og tiltaksløs på den blogginga, slik jeg blir sløv og uflink med omtrent alt i lengda. Men til alle dere som lurte: jeg lever enda! Hovedgrunnen til at det har blitt lite oppdatering i det siste, er fordi jeg har hatt eksamen i Forsøksdyrlære. That's right. EKSAMEN i september. Ah, får du ikke bare lyst til å være meg? Jeg kan si såpass at eksamen gikk...vel.. jeg ANER ikke. Det kunne jo ha svingt alle veier. Så akkurat nå er jeg et lite følelsesmessig nervevrak. Jeg har SVÆRT lite lyst til å ta den opp igjen på nyttårsaften hvis jeg stryker. Så alle som har lyst å se på raketter (samt drikke seg gorilla-full på champagne) med meg, bør krysse fingrene for at jeg står. Og det er ikke slik som på videregående, "skriv navnet ditt, så består du"- opplegg. Neida. Her må du ha 40 % riktig. "Lett!" tenker du. Da kan jeg informere deg om at det er faktisk pittelitt komplisert.

Jaja. Nå tenker vi ikke mer på det!

Nå kan vi heller tenke på det sinnsykt "morsomme" faget vi har denne uka! "Kommunikasjon mellom dyr og menneske" stod det på planen, og det høres jo rimelig greit ut. Det viste seg at de har dratt inn et par psykologer fra NTNU for å analysere oss og få oss til å åpne oss ovenfor dem og de andre i klassen, gjennom leker og praktiske øvelser. Sånn seriøst. Greeeat. Dere som har kjent meg lengre enn ei uke, vet at jeg ikke kan fordra praktiske øvelser der jeg må ta på folk, snakke med folk, og generelt være tvunget sosial. Jeg finner det ikke underholdende. Finnes det virkelig noen mennesker der ute som synes at slikt er gøy? Hvis du er en av dem, let me know. Jeg vil vite hemmeligheten din. Resten av uka går da naturlig nok (?) med på psykoanalysering av flere slag. Dersom resten av uka blir som dagen i dag, bør du be en stille bønn om at jeg ikke flyr i strupen på noen utpå torsdagen. Nuvel, det som skal få meg gjennom uka, er at jeg skal ta flyet til Møre på fredag! Og som vanlig gleder jeg meg alt for mye. Jeg kjenner jeg smiler for meg selv bare ved å nevne det. Hurra for Møre!

Tja, dette innlegget var egentlig bare for å roe ned alle dere bekymrede sjeler som har fått for dere at jeg enten er død, eller at jeg har blitt mentalt tilbakestående  siden sist. Der har jeg altså ikke. Noen ganger er man bare opptatt. (Veldig sjeldent i mitt tilfelle, men likevel.) Nå skal jeg lese et av pornobladene mine, dvs Bohus-magasinet. Nei, jeg tuller ikke.